Snur linsa mot seg selv

HAUGESUND (Universitas): – Og vinneren er.... Alt om min far!

Åse Kleveland overrekker den massive Amandastatuetten til en skjelven Even Benestad. Han har vunnet prisen «Årets norske kinofilm» for dokumentarfilmen han laget om sin transvestitt-far. Og han har selv en av de sentrale rollene i filmen.

Litt tidligere på kvelden har også Margreth Olin innkassert en Amanda for årets dokumentarfilm.

Kroppen min handler om hennes forhold til sin egen kropp, og hun står selv naken foran kamera.

Disse to svært personlige, lavbudsjett-dokumentarene har altså danket ut påkostede storproduksjoner som Jeg er Dina og Det største i verden i konkurransen om Amanda. Hva er det som skjer i norsk film?

Dyrker det intime

– Dette er filmer for vår generasjon, som har det trygt og godt og mangler erfaringer med for eksempel krig, sier Margreth Olin.

Midt i Haugesunds pressevirvar tar seg tid til et kort intervju med Universitas.

– I stedet for at fienden er et sted der ute, som under den kalde krigen, sitter fienden inne i oss selv. Derfor er vi opptatt av manglende identitet, nye familiestrukturer og så videre og lager film for å forsøke å forstå verden.

Olin får støtte fra Arild Fetveit, førsteamanuensis ved Institutt for medier og kommunikasjon.

– Det er en dreining mot en bekjennelseskultur i vår tid, og disse dokumentarfilmene kan sees på som en del av denne. Dette er noe for eksempel sosiologen Richard Sennett tok opp allerede midt på 1970-tallet da han snakket om et intimitetstyranni, sier Fetveit.

Han kan fortelle at det også på 60- og 70-tallet ble laget dokumentarfilmer der regissøren gikk intimt inn på sitt eget liv. Men dette var ofte kunstfilmer, med et langt smalere publikum enn dagens intime selvbiografiske filmer.

Ingenting for nært

Siden disse filmene er så personlige, er det et interessant spørsmål om hvor grensen skal gå for hva som blir for personlig, forutsatt at den grensen overhodet finnes.

– I vellykkede filmer av denne typen greier filmskaperen å vise fram personlige ting uten at det blir for privat, mener førsteamanuensis Fetveit.

– At noe kan bli for nært, det er bare sludder! sier Even Benestad.

Han mener at ingenting er for privat til at det må lukes bort fra hans filmer.

– Det eneste jeg vil ta bort er ting som er for interne. Da jeg laget Alt om min far hadde vi 93 timer med opptak, og blant dem var det mye som rett og slett var uinteressant for andre. Dessuten var mye av det vi klippet bort for tabloid. Jeg ville ikke lage en tabloid fortelling, sier Benestad.

Margreth Olin mener skillet mellom personlig og privat ofte har blitt brukt for å beskytte den gode smak, og for å beskytte de som er annerledes. Hun har også tatt bort en del stoff i

Kroppen min, men det er fordi hun mener det er stoff som ikke styrker historien.

– Jeg har vært så ærlig som jeg kan være per i dag. Men jeg går ikke så langt at jeg for eksempel setter forholdet til de andre i familien på spill, sier Olin.

Hun mener at en god dokumentarist må tenke nøye igjennom de etiske sidene ved produksjonen.

Slipper research

– Hva var fordelene og ulempene med å filme dere selv?

Benestad svarer: – Jeg følte at jeg kunne fortelle en annen historie enn en som kom utenfra ville kunnet gjøre. Men det at jeg ville lage filmen selv gjorde den også vanskelig å finansiere – mange mente det kom til å bli for internt og navlebeskuende.

Olin gir følgende svar:

– Jeg kunne jo ha brukt en venninne med et problematisk forhold til kroppen sin. Det ville kanskje vært enklere. Men på en annen måte er det enklere å lage film om sin egen kropp. Det er alltid omkostninger ved å overtale andre og en slik film vil også gi dem belastninger. Nå har jeg bare ansvar ovenfor meg selv.

Olin har anonymisert ekskjærester og andre personer i omgangskretsen som omtales i filmen.

Tilsvarer selvportrett

– Har det å lage disse filmene endret henholdsvis familien din og forholdet til kroppen din?

– Jeg var veldig opptatt av at vi skulle bevare familien etterpå, sier Benestad.

Derfor har han forsøkt å balansere filmen – å la alle spille ut sine historier uten at noen ble fremstilt som skurk og andre som helt. I tillegg forsøkte han å få til en balanse mellom positive og negativt ladede scener, hvis pappa ble fremstilt negativt i en scene, skulle den følges av en positiv scene.

– Den eneste måten filmen har forandret familien på er vel kanskje at den har bragt oss nærmere hverandre, fordi vi reiser sammen på alle disse festivalene, sier Benestad.

Han hadde med seg både sin kjæreste, far og stemor til Haugesund.

– Jeg kan vel heller ikke si at filmen har forandret meg så veldig, sier Olin.

– Hvis det bare var så enkelt som å lage denne filmen for å bli kvitt kompleksene mine, da ville de ikke stukket særlig dypt. Styrken ligger vel mer i å vedkjenne at «dette er meg». Hvis jeg hadde vært maler, tror jeg at denne filmen ville tilsvart mitt første selvportrett. Nå klarer jeg å se hvem jeg er, sier Olin.