Spreller opp til dans
Komponist og dirigent Jono el Grande har verken gått på Blindern eller Musikkhøgskolen. Men når han svinger pisken mot akademikerne, synes de bare det er deilig.
Det er lørdag ettermiddag. Dirigent og komponist Jono El Grande alias Jon Andreas Håtun (30) står foran det ni mann store orkesteret sitt en siste gang før kveldens opptreden i Konserthuset. Bassist i bandet Eivind Henjum (23) er musikkvitenskapstudent fra Blindern. Hovedfagsstudent ved Musikkhøgskolen Håkon Stene (26) spiller marimba og vibrafon. Jono er selvlært som komponist. Hans Sentrifuge i d-moll blander klisjeer fra samtidsmusikk med rockeklisjeer. Musikerne er klare. Dirigenten teller opp.
– En, to, tre, fir!
– Man teller ikke opp til samtidsmusikk, protesterer Håkon.
Flere års vane fra Musikkhøgskolen får det til å skurre i bakhodet hans.
– Nei vel, svarer Jono og teller opp på nytt.
Denne gang er swingrytmen enda mer markert i opptellingen.
Konvensjonsfri
Opptellingsopptrinnet er betegnende for hvordan ting fungerer i Jono el Grandes orkester, ifølge bassist Eivind.
– Her møtes folk med veldig forskjellig musikalsk bakgrunn. Jono er fri og fråtser i sjangere. At han er selvlært er positivt, det gir ham et stort særpreg, sier Eivind.
– Vanligvis komponister leverer fra seg notene og lar andre stå for tolkningen og fremførelsen. Mye samtidsmusikk blir fremført kun én gang, og deretter blir partituret arkivert hos Norsk Musikkinformasjonssenter, forteller Håkon.
Jono synes det står respekt av å sitte alene i mange år og komponere musikk og risikere at ingen får hørt den.
– Men det er uaktuelt for meg. Derfor har jeg satt sammen mitt eget orkester som jeg dirigerer selv.
Glede foran makt
Lørdag kveld står Jono mellom orkester og publikum. Han slapstick-danser direksjonen, bruker en rose når dirigentstokken forsvinner og bringer snakking mellom låtene til nye høyder i sin hemningsløse flørt med publikum.
– Hva er forskjellen mellom Jono el Grande og andre dirigenter?
– Han er minst dobbelt så morsom som alle andre. Når man jobber med eldre skolerte dirigenter, kan ekstremt små og subtile gester som å lee på øyenbrynet innebære en stor begivenhet. Jono dirigerer med hele kroppen, sier Håkon.
Jono forteller at han har lest den meget tynne boka Dirigentens 75 tips. Av disse mener Håkon at 60 har blitt glemt.
– Jeg vurderer å skaffe seg en pisk og bruke den når jeg dirigerer. Sirkuspisk til sirkuspop, sier Jono, som presiserer at det ikke er viktig å utøve makt over musikerne.
– Jeg vil vitalisere musikerne så de oser av energi, min skaperglede må smitte over på dem.
Livets danseskole
Jono har nettopp gitt ut skiva
Fevergreens på Rune Grammofon. Det at han neppe ville ha blitt tatt opp på Musikkhøgskolen på grunnlag av musikk han selv kaller «avansert easy listening», bekymrer ham ikke. Han driver ikke med det utdannelsesinstitusjonen vil ha.
– Hva ville du ha vektlagt hvis du skulle ha undervist i komposisjon?
– Mye musikkteori som satslære, serialisme og elektroakustisk musikk. Men det ville også ha vært en dannelsesskole. Jeg ville ha tatt med studentene ut på byen og lært dem belevenhet. Jeg ville lært dem hvordan man danser livets dans.
