Stille i sektoren

Foreløpig har Dannelsesutvalgets rapport «Kunnskap og dannelse foran et nytt århundre» knapt skapt krusninger i en sektor som så vidt har våknet fra sommerdvalen inn i en valgkamp hvor man etter alle solemerker er i ferd med å bli oversett. Aftenpostens kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås har allerede spurt hvorfor mange fagmiljøer har nølt med å delta i debatten. Selv om man gjerne unner akademia litt ekstra tid når det gjelder å få summet seg, overrasker det ikke om Dannelsesutvalget, nedsatt av krefter innen sektoren, har vært en to års ferd mot skrivebordsskuffen.

Ubeleilig tidspunkt

Det finnes årsaker til at sensommeren 2009 ikke er et ideelt tidspunkt for en inngående og vidtfavnende diskusjon rundt innholdet i høyere utdanning. Jeg har allerede nevnt valgkampen, som okkuperer debattseksjonene, og hvor resultatet blir avgjørende for hva slags ressurser en eventuell dugnad for den akademiske dannelse vil rå over.

I tillegg opplever institusjonene større søkermasser enn noen sinne. Beregninger fra Kunnskapsdepartementet forteller om en økning de neste fire årene på 80 000 studenter. Denne massive samfunnsoppgaven som må takles her og nå, gjør det neppe enklere å skape blest rundt et utvalg som har understreket at de simpelthen ønsket å «be om en ettertanke».

Manglende premisser

Men dette skal nå en gang være en innholdsdebatt – så la oss se bort fra eventuelle vrange utenforliggende omstendigheter og heller se på hva rapporten har å fortelle oss. Dessverre egner den seg verken som kampskrift eller startskudd, trass i gode intensjoner.

Det har allerede vært nevnt fra mange hold at forslagene som innebærer strukturelle endringer, så som en utvidelse av bachelorgraden med et halvt år for å få plass til et halvt års dannelsesfordypning, er en fallgruve i det den vrir oppmerksomheten i debatten vekk fra innholdet i fagene og over på gradssammensetningen. Dette er en type debatt sektoren har sett nok av de senere år. Men selv om man styrer unna den evinnelige strukturdebatten, svikter fortsatt utgangspunktet.

Utvalget gjør en kardinalfeil i å forutsette at lesermassen er innforstått med premisset. Problemene utvalget ønsker å adressere blir berørt her og der, men aldri i klartekst: Er det akademiske dannelsesprosjektet truet? Klarer norske utdanningsinstitusjoner å utruste de nye kullene akademikere med de nødvendige kunnskaper? Er vi blitt et mer eller mindre dannet samfunn?

Lunkne vendinger

Følgende formulering er det nærmeste utvalget kommer en beskrivelse av hvor landet ligger: Det synes å være riktig å si at mange utdanninger har enten blitt kortere eller på annen måte mer komprimerte i den forstand at de har et større omfang av eller sterkere fokus på spesifikt og teknisk innhold. Dette synes også ofte å ha vært fulgt av en reduksjon eller eliminasjon av undervisningselementer og/eller studieopplegg som har hatt som formål å stimulere til studentenes dannelse og allmenndanning.

Tenningsnivået i dette språklige havariet er milevis unna det for eksempel utvalgsmedlem Bernt Hagtvet viste da han skildret «uverdige tilstander» og en «skamfering av UiO» i denne avisens debattspalter tidligere i år. Og det er synd, for dannelsesdebatten hadde trengt mer temperatur.

Utvalgets dans rundt grøten minner mistenkelig mye om manglende vilje til å holde dommedag over seg selv. Den overdrevent høflige og nærmest selvutslettende språkdrakten kler ikke et slikt utgangspunkt for debatt, nei, den er direkte drepende all den tid ingen egentlig er nødt til å forholde seg til dette dokumentet til syvende og sist. Dannelsesutvalget gjør det svært enkelt for sektorens nølere.

Ser til Amerika

Det er ironisk at Hagtvet i sitt kapittel siterer Kulturbrevet fra 1945. Der det tok det berømte brevet i overkant av 20 000 glødende tegn å skildre den gjeldende kulturelle situasjonen i Norge samt skissere opp et program for nasjonsbygging, bruker professoren over det dobbelte på å greie ut om revideringer av læreplaner ved amerikanske universiteter.

Det er i seg selv ikke noe galt i å la seg inspirere av de beste. Men når man unngår å drøfte hva som er de relevante forskjellene på ressurser og undervisningskultur ved for eksempel Yale og Universitetet i Oslo, er det utydelig hvordan en tilnærming til deres metode faktisk skal foregå. Det blir ønsketenkning snarere enn strategi. Og selv om overhalingen av utdanningen ved for eksempel Harvard er gefundenes Fressen for en hver tilhenger av det klassiske dannelsesideal, der de innfører fag av typen Estetisk og fortolkende forståelse og Utforskning av vårt fysiske verdensbilde, blir dannelsesutvalgets adapsjon av disse gjennom det foreslåtte fordypningshalvåret et sidespor. For slike formuleringer finnes allerede i målplanene på de ulike fagene. Det er økt kontakt mellom ansatte og studenter i den eksisterende undervisningen som er alfa og omega om utvalget skal få til det de ønsker – en dreining mot dannelse som starter nedenfra.

Glemmer hjemmebanen

Utvalget skal få slippe kritikk for at de ikke tar stilling til akkurat hvor stor ressursøkningen og holdningsendringen må være for å nå disse målene. Det står ikke nødvendigvis til et slikt forum å ta slike realitetshensyn, men følgende skrape står: Rapporten er pinlig fattig på gode skildringer av hva som foregår ved norske institusjoner.

Den første konkrete fortellingen om hva som foregår i et auditorium eller klasserom her på berget per i dag, kommer halvveis uti rapporten. Anders Lindseth, professor i praktisk filosofi og relasjonsetikk ved Høgskolen i Bodø, forteller om verdien han finner i å invitere studentene til å benytte seg av personlige erfaringer i oppgaveskrivning. Betegnende nok blir dette unntaket noe av det nyttigste og mest inspirerende stoffet i hele dokumentet, ikke minst fordi grepene Lindseth skildrer ikke nødvendigvis er avhengig av ressursøkninger eller strukturendringer, men simpelthen et perspektivskifte i selve undervisningen. Eller som Lindseth påpeker:

«Dannelse viser seg som integrert kunnskap, en kunnskap vi uttrykker i livet, ikke bare i våre meninger om dette og hint. Dannelsesprosessen må dermed bygge på en refleksjon innenfra og ut (...) Da blir forståelsen og erkjennelsen noe mer enn en intellektuell lek eller en rent teoretisk praksis.»

Den fella ser det dessverre ut som om utvalget har tråkket i selv.