Stort sprik blant dommene

Agregat (deltar med låtene «Dehumanize All» og «Wahrheit»)

Anne Gunn: Achtung: Fascinasjon og inspirasjon kan medføre blåkopier og tribute-følelse. Agregat har garantert en hullfri Kraftwerk-katalog, og de gjør ikke skam på heltene sine. Sadosynth-popen deres er proft produsert, det låter massivt og lett fengende. Men dessverre safer de for mye, det blir for repetitivt og det skorter på ideer. I tillegg synger de på tysk! Egne fingeravtrykk og særpreg er dødsnødvendig i den dystre synthsjangeren, se bare hvordan det gikk med Diskotek, Zuma og Amerika. Hvem, sa du? Akkurat.

Karakter: 5

Torstein: Har hørt det før, men det er likevel noe som trigger sansene. Det blir 5/10 uten at jeg helt finner ut hvorfor, for dette bare lurer seg inn i øret og blir der.

Karakter: 5

Kjetil: Litt kult, detta. Blanding av tysk og engelsk vokal funker, og gjør at man ikke kan kalle det typisk norsk. Den første låta er lett og leken, mens «Wahrheit» avslører at Agregat i hvert fall forsøker å få frem et budskap. Jeg er ikke helt sikker på om de lykkes helt, dog. De får pluss i margen for vokalen som minner litt om Moby.

Karakter: 6

Peter: Selvironisk bandnavn, dette, skjønner jeg. Synthduoer med dystopiske tekster på engelsk og tysk om hverandre burde vel strengt tatt ha det nå for tida. Men for all del, utskolert Kraftwerk-hyllest er bedre enn mye rart, det. Resten av banda denne uka, for eksempel.

Karakter: 8 (inkl. et halvt plusspoeng for låttittelen «Dehumanize All»)

Cobra Kai (deltar med låtene «Running Away From» og «Come on»)

Anne Gunn: Straight outta the garage. Uflidd flokerock som skjemmes av elendig engelskuttalelse, svak lyrikk og anstrengte gitarer. På «Come On» skjeles det til At The Drive In vokalmessig – men bare nok til at det ser mongo ut, ikke nok til at det låter fett. Et uferdig band, inn i øvingslokalet med dere, der er det sikkert knallgøy, dog.

Karakter: 2

Torstein: Et navn som slår meg ganske kjapt er Cato Salsa, men etter hvert oppdager jeg at dette dessverre ikke er på høyde med førstnevnte. Problemet ligger først og fremst i at dette har man hørt så fryktelig mange ganger før. Sitter igjen med følelsen av at miksinga av låtene var bedre enn selve låtene og det sier sitt.

Karakter: 3

Kjetil: Cobra Kai er navnet på han fantastisk slemme karatetreneren fra Karate Kid, og de sparker ganske hardt fra seg, denne duoen også. Tøff, basic rock'n'roll fra trommis og gitarist, energisk og stilig. Også er det jo forsåvidt litt befriende at ikke alle forsøker å overgå Hamlet med låttekstene. Jeg lurer på åssen de høres ut live.

Karakter: 7

Peter: Indie-estetikkens første bud: Låt som om du spiller musikk først og fremst fordi du liker det, ikke fordi du synes det er kult å spille i band. Det holder ikke å overholde alle de seks-sju andre (stripp lydbildet, syng om at du ikke vet hva du vil, jentekoring skal være tynn og halvsur, etc) når du glemmer det første.

Karakter: 4

Hell Dörmer (Deltar med låtene «Dead Man» og «I Am the Dormer»)

Anne Gunn: De finner neimen ikke opp kruttet, men man kan komme langt ved å bare tukle med ingrediensene. Se bare på Alfred Nobel. Hell Dörmer spiller ikke, de speller, og de speller hard musikk med den proffe instrumenteringen som sjangeren krever. Det lyder hardt, konsist, brutalt, og spillekåtheten er selve trumfkortet deres. Alle kan lære seg å spille fort og vanskelig, det er poge-refrengene det står på. Og det leverer de. Monstrøs melodiøsitet. Kan man ønske mer? Nope. Snakkes foran scenen.

Karakter: 8

Torstein: Dette er noe av det jævligste jeg har hørt på lenge. Høres ut som en blanding av det beste og verste fra Carburetors og ingenting fra Motörhead som de prøver å ligne på. Ikke bra! Eneste positive er at gitaristen gjør en grei nok jobb med tanke på materialet han har å jobbe med.

Karakter: 1

Kjetil: Hell Dörmer

Litt strukturløst, monotont og kjedelig i mine øyne. Hey, de rocker helt klart hardest av disse banda, men for meg er ikke det nok. Jeg synes mange av partiene er alt for lange, jeg tør ikke tenke på hvor vrient det hadde vært å skulle spille disse låtene på det fabelaktige Guitar Hero-spillet på PlayStation.

Karakter: 3

Peter: Hvis jeg nå møter kritikk for å forvente meg uduste tekster fra metallband, blir det ikke første gang, men seriøst: Disse ordene finnes verken tøffe eller skumle. Synd er det og, for det meste sitter sånn ellers. Be han som skriver tekstene om å holde opp, så er det potensial her.

Karakter: 5

Tim (deltar med låtene «bhb» og «Mai Irene På En Sky»)

Anne Gunn: Pretensiøse som A-ha, gravalvorlige som Madrugada, poetiske som Gaute Ormåsen. Norsk følepop som vil sveve høyt, men som faller hardt på grunn av manglende tyngde og troverdighet. Blir flatt som Postgirobygget, men hei, å spille for russetøser resten av livet er vel ikke å forakte. Låter som et b-spor på Absolute Music 13: Utdatert og overambisiøst.

Karakter:1

Torstein: Må nesten bite meg litt i leppa når jeg anmelder siste bandet. Dette er Kent med Idol-Gaute på vokal med litt de Lillos i bakgrunnen, jeg liker de Lillos og hater Kent og Gaute. Matematikken tilsier da at dette må bli 5/10, for dette funker faktisk til en viss grad.

Karakter: 5

Kjetil: Tim låter ganske mektig, litt stadionrockete. Det første som slår meg er at det er manko på band som synger på norsk om dagen, og der er Tim et solid tilskudd med sin norsksyngende vokalist. Det er pent og pyntelig, fin produksjon og som sagt, en mektig solid sound. Jeg blir allikevel ikke blåst ut av stolen av detta.

Karakter: 6

Peter: Det er med et visst vemod at undertegnede registrerer at en knapt inne i tjueåra tydeligvis alt har begynt å vokse fra visse musikkuttrykk. Lighterrock med hjerteskjærende tekster om avstand, for eksempel. Trenger vi Kent på norsk? Eller, for å understreke at svaret er «nei», trenger vi Kent anno det selvtitulerte debutalbumet fra 1995 på norsk?

Karakter: 3