Strekker musikken

Bilen jeg er i nå, Wasif Iqbals bil, har vunnet europamesterskapet i styling; den er så lav at man må kjøre skrått over fartsdumper og har felger som spinner i et par minutter etter man har stoppet. Over de vanvittig svære høytalerne spilles en tredel av den unge komponisten Øyvind Torvunds omskrevne folkemusikk. Basslinja, for å være nøyaktig. En seig, elektronisk og drithøy sådann. Wasif kjører, jeg lytter. Dette er intimkonsert.

– Jeg har leid ut bilen før, forklarer Wasif mens vi kjører gjennom sentrumsgatene. – Til musikkvideoer og sånn. Men jeg har aldri vært med på noe slikt før.

«Ikke jeg heller» tenker jeg. Men jeg tror kanskje det er noe av poenget.

Flytter sjangergrenser

– Vi ønsker å presentere musikk som muligens ligger på grensen eller utenfor en forståelse av hva musikk som kunstsjanger kan innebære, forteller Trond Reinholdsten, kunstnerisk leder for festivalen og student ved Norges Musikkhøgskole. Sammen med Lars Petter Hagen, til daglig kunstnerisk leder i Ny Musikk, har han satt sammen programmet for Happy Days 2005.

Installasjonen Wasifs bil er en del av, Øyvind Torvunds «Bandrom III», går ut på at medlemmer av Oslo Sinfonietta spiller «ny folkemusikk» i en campingvogn med plass til omlag fire tilskuere, mens to biler står klare til å ta deg med på en eksklusiv kjøretur, en med opptak av bassen og en annen med trommene live.

– Flere og flere komponister går fra å bare bruke lyd til å også bruke for eksempel visuelle elementer og installasjoner i sine komposisjoner, fortsetter Reinholdtsen.

– En kan si at den overordnede problemstillingen for Happy Days er å belyse musikkens utilstrekkelighet som kunstform.

– Men vi hadde ikke giddet å legge oss opp i det hvis det ikke hadde vært for at vi elsker musikk, ikke sant, skyter Hagen inn.

– Vi er jo åpenbart oppriktig interessert i lyd som uttrykksform.

– Tradisjonelt sett har mønsteret i musikken vært komponist-musiker-publikum, i den rekkefølgen, uten noe videre deltagelse fra publikums del overhodet. Publikums rolle som sådan er sjelden brukt som kompositorisk materiale.

Tilfeldigvis perfekt

I campingvogna, som altså er del av et verk, er det tre tilskuere, meg inkludert, og fem musikanter. Jeg drikker gratis kaffe og spiser boller mens jeg prøver å ikke ta meg nær av at de to andre virker som de forstår den atonale musikken så jævlig. Musikken stopper med et uplanlagt bassbrøl fra Iqbals bil som står utenfor med åpne dører. Perfekt og tilfeldig timing.

– Ååååh! Jadda! Roper plutselig en ung mann ved siden av meg, neven i været, fra seg av musikalsk ekstase. Band og publikum ler og utveksler rosende ord.

– Dette er innmari gøy, ass, sier en mann med fele.

Og han har i grunnen rett.

Intim med tilskueren

–

Er dere ikke engstelige for at et prosjekt som retter såpass fokus mot tilskueren kan få tilskueren til å føle seg litt anstrengt? Litt uadekvat som tilskuer?

– Unntaksvis kanskje, sier Hagen, – men jeg tror det er avskrekkende for mange å komme inn i en konsertsal hvor man bare skal sitte stille og lytte. Bandrom III, for eksempel, kunne ikke vært til uten tilskueren. Det blir en veldig intim og sosial greie.