Stresskolleksjon
Det ble ikke mye tid til privatliv da åtte designstudenter skulle lage kolleksjon på seks uker.
MOTE: – Jeg har forsøkt å lage klær som gjenspeiler det sexy og feminine, men som likevel har en maskulin tone og et barskt preg, sier Sunnifa Fjell Tranaas.
Hun er en av åtte andreklassinger ved Fakultet for design, mote og kostyme ved Kunsthøgskolen i Oslo, og presenterte fredag resultatet av seks ukers arbeid.
Tøff mentor
Rundt i lokalet løper studenter og modeller fram og tilbake mellom klær, sminke og journalister, mens de forbereder seg til visningen. Det hele virker kaotisk, men studentene ser likevel ut til å ha kontroll. Kanskje det har noe med Peter Løchstøer å gjøre.
– Jeg har vært veldig tøff med dem. Seks uker er kort tid, og prosessen fram mot visningen har vært en øvelse i å disponere tid, sier designeren, som er utdannet i London.
Tranaas synes derimot ikke Løchstøer har vært for tøff.
– Han har løftet hele klassen et hakk opp, sier hun.
– Gjennomført med glans
Rosen er gjensidig, og Løchstøer, som også var med å utarbeide oppgaven, er godt fornøyd med designerspirene.
– De har overgått alle forventninger. De kunne velge hvor de ville legge lista, og de valgte å legge den høyt, sier han.
Studentene har selv ordnet med catwalk, pressemelinger, modeller, plakater, makeup og lysbildeshow.
– Musikken til catwalken er også komponert av en av studentene, opplyser Løchstøer, og konstaterer at oppgaven er bestått:
– De har gjennomført med glans som gruppe!
Stramt skjema
Ifølge Tranaas var det en stor utfordring å holde det seks uker korte tidsskjemaet.
– Men vi hadde et veldig godt samarbeid døgnet rundt. Vesten som hører til dette plagget strikket jeg med store tjukke pinner på én kveld, sier hun.
Designkollega Olav Papaver forteller at prosjektet har gitt mersmak, selv om de ble kastet rett ut i det.
– Det ble ikke tid til noe særlig privatliv. Men dette gjorde oss veldig gira, og vi ser fram til neste visning.
Tranaas opplevde både opp- og nedturer, men forteller at sistnevnte alltid gikk fort over.
– Peter Løchstøer var jo der. Og han fikk meg alltid til å smile og komme videre igjen, sier hun.
