Teater på boks

– Krasjet som gikk over i en plinge-lyd understreket at det ikke var så ille at foreldrene ble borte, forteller Benedikte Berntzen.

Hun holder kurs for Studentteatret og bruker NRKs oppsetning av Roald Dahls Heksene som eksempel på godt radioteatret. Hun har selv vært med i Studentteatret i to år, og skal nå hjelpe sine medskuespillere inn i en liten radio.

Mange skuespillere får seg et lite sjokk i møte med mikrofonen, etter å ha vært vante med å springe rundt på en scene.

Effektmakeri

Bra radiotetater byr på mer enn potetmel som kram snø. Radioteater har fire bestanddeler: tale, musikk, stillhet og lydeffekter. Lydeffekter appellerer sterkt til kursdeltagerne. Det diskuteres vilt om hvordan man best kan illustrere at 80 hekser på restaurant blir forvandlet til mus. Å slippe bestikk ned på tallerkener, la tallerkener snurre på bordet, eller la heksene lage en lyd som om de faller ned fra et stup.

Det finnes mange språklige effekter, som stamming, hvisking, språk, dialekter, stønning og skriking.

– Et skrik kan bli veldig brutalt på radio. Og hvisking tett på mikrofonen kan bli skikkelig intenst, konstaterer Berntzen.

Innenfor disse områdene kan man få flere variasjoner ved å være nær eller fjernt fra mikrofonen. Dessuten brukes såkalt «mickey mousing», som av naturlige grunner stammer fra tegnefilm der man legger en lyd på hvert skritt en karakter tar.

Gibberisch og spagetti

I radiotetater er «lydbilde» det viktigste skillet mellom opplesning, som er episk, og drama. Ved hjelp av lyder skal det skapes et bilde, slik at lytteren opplever situasjonen fremfor å få den fortalt. Et godt eksempel på totalt lydbilde er

Turistens klaga av Cornelis Vreeswijk, der ungene er i bakgrunnen og Cornelis selv er i forgrunnen.

Kursdeltagerne får høre om talemikrofonen MS58. Når denne brukes gjelder det å se opp for «s», «t» og taleord som «hmpf». Disse lydene blir nemlig for dominante på radioen, om man ikke passer på uttalen.

– Det høres ille ut. Hold kjeft eller le, sier Berntzen.

Til bakgrunnslyder kan man bruke gibberisch og grammelott. Gibberisch er rett og slett tullprat, gjerne omsatt til «bla-bla» i tegneserieblader. Grammelott er når man legger an et utenlandsk tonefall og sier bare ord som ikke betyr noe bortsett fra et par kodeord, slik at lytteren skjønner hvilket språk det er snakk om. I italiensk vil dette bety å slenge inn ordet «spaghetti», mens om en nordmann skal parodieres vil det være naturlig å si «koselig».

Mot nye høyder

Som eksempler på bra radioteater nevner Berntzen Brand, som skuespilleren Bjarte Hjelmeland fikk radioteaterprisen for.

Heksene av Roald Dahl som ble laget i år er også en favoritt.

– Det bør være minst ett høydepunkt per episode. Dette gjelder selv om det er Hotell Cæsar. Hvis man bestemmer seg for det, kan man gjøre hva som helst til et høydepunkt, sier Berntzen.

– Dramaturgi er som mannens orgasme, sier hun.

Uten å vite så mye om dramaturgi er det likevel lett å konstatere at den bygger seg sakte opp til et klimaks helt på slutten.

Inspirerte deltakere

– Jeg synes kurset var morsomt. Vi lærte mye om radio, men det var dumt at vi ikke fikk anledning til å prøve oss i Radio Novas studio. Aller morsomst var det da vi brukte mikrofonen til å lage effekter, sier deltager Margrethe Premer.

– Jeg tror alle fikk godt utbytte av kurset. Selv ble jeg bevisstgjort radioteater på en helt ny måte. Vi fikk satt radioteater i system. Det virker selvsagt hvilke virkemidler som brukes, men man tenker ikke på det til vanlig, sier deltaker Ine Berg.

Studentteatret har ennå ikke bestemt hvilket stykke de skal sette opp, men lyd blir det i alle fall. Og etter å ha hørt på Heksene lurer barneteater litt i bakhodet til Berg.

– Barneteater er litt morsomt for da kan man gjøre helt sprø ting. Ibsen, for eksempel, hadde vært kjedelig å sette opp, sier hun.

Kursleder Berntzen har selv fått erfare under kurset at mange forbinder radioteater med Barnetimen og krim, for eksempel Dickie Dick Dickens.

Selv hører Margrethe Premer bare på radioteater når hun husker det, og Ine Berg hører bare litt på radio.

– Jeg hørte ikke på Barnetimen da jeg var liten, innrømmer Berg.

– Men jeg så på Barne-tv.