Den omstreifende jubilant

– Selv om min «ekte» professor, Arne Melberg, prøvde å overtale meg til å skrive en hovedfagsoppgave om outsidermotivet i europeisk litteratur, kostet det meg lite å slutte på utdanningen. Jeg hadde jo Vagant. Det var mitt universitet, forteller forteller tidligere Vagant- og Morgenbladetredaktør Alf van der Hagen.

– Dag Solstad har kalt Profil sitt universitet. Professorene der var Jan Erik Vold, Espen Haavardsholm og Paal Helge Haugen.

På samme måte som Profil ble en litteraturinstitusjon fristilt fra akademiske retningslinjer og rammer på 60-tallet, ble Vagant et forum for litterær utfoldelse og utprøving et par tiår senere.

En liten gjeng blindernstudenter hadde allerede gitt ut det første nummeret av Vagant i ’88 da van der Hagen ble med som redaktør. Han forteller om et svært ambisiøst miljø.

– Vi var minst tre kategorier mennesker: Noen var akademikere, andre var mediefolk, mens en tredje kategori selv hadde litterære ambisjoner. Noen befant seg i minst to eller tre av disse kategoriene. Og det var minst to kulturer som møttes – en praktisk og en åndelig, en journalistisk og en akademisk.

Litterært springbrett

Det hele startet på kjøkkenet til Gunnar Rebnord Totland i 1988. I år, 25 år etter, fikk Vagant prisen «Årets tidsskrift» av Norsk Tidsskriftsforening, og blir av mange beskrevet som et av de viktigste tidsskriftene i norsk litteratur.

– Det er bare å gratulere med at de har fått til så mye og holdt så høy kvalitet i alle disse årene – for litteratur og til dels litteratur-, estetikk og kulturteori, sier Christian Refsum, førsteamanuensis i litteratur ved Universitetet i Oslo.

At Vagant ble et samlingspunkt for unge med litterære ambisjoner ble tydelig med årene. Blant bidragsyterne til tidsskriftet står navn som Linn Ullmann, Karl Ove Knausgård, Tore Renberg og senest P2-lytternes romanprisvinner Pedro Carmona-Alvarez.

– Tidskriftet har vært drevet av såkalt frie intellektuelle. Medarbeiderne har til dels vært i nærheten av universitetslivet, men også nærmere kunsten enn det universitetsfolk ofte er, sier Refsum.

– Har Vagant virkelig vært av så stor betydning for norsk litteratur?

– Ja. Vagant har vært svært viktig for utviklingen av såkalt kvalitetslitteratur, både ved at det har vært et møtested for flinke folk, men også ved at man har satt dagsorden. Men, for deler av den mer kommersielle litteraturen, som for eksempel krim, har ikke Vagant vært viktig i det hele tatt, forteller Refsum.

– Historisk sett, hva har tidsskriftformatet betydd som avlsted for store forfattere?

– Tidsskriftene er svært viktige i litteraturhistorien. Fra symbolismen og gjennom hele modernismen har såkalte unglitterære tidskrifter ofte spilt en sentral rolle. Det er i og ved disse tidsskriftene at nye stemmer blir introdusert, nye ideer blir presentert og man eksperimenterer med nye former og stilnivåer. Det er typisk at tidsskriftene er viktig i den fasen da forfatterne er relativt unge. Det er gjennom tidsskriftet de treffer litterære bekjente og venner, og det er her de finner en vei inn i offentligheten.

Legendarisk intervju

Vagants egenart og ambisiøse miljø har også gitt dem innpass, hvor andre norske medier har fått avslag.

– Mitt fineste minne fra Vagant er intervjuet med Tor Ulven, som Cecilie Schram Hoel og jeg gjorde hjemme hos ham gjennom en lang kveld og natt på Årvoll, mimrer van der Hagen.

– Kontakten med Ulven startet med at han ringte meg på telefonen høsten 1991, det var etter at jeg hadde anmeldt Fortæring i Dagbladet og innstilt den både til Nordisk Råd og sannsynligvis også til Nobelprisen.

Siden Ulven, som karakteren Sten Egil Dahl i Trier-filmen Reprise for øvrig bygger på, var svært mediesky, ble Vagant det eneste mediet som noen gang intervjuet ham – før han tok livet sitt i 1995.

Berlin-hverdag

Nylig flyttet Vagants nåværende redaksjon til Berlin, hvor ansvarlig redaktør Audun Lindholm også bor.

– Det har vært en glidende overgang. Vi møttes oftere og oftere i Berlin for å lese korrektur i innspurten med numrene. Så tenkte vi, hvorfor ikke ha hovedbase her? Utgiftene er blitt mindre og impulsene flere, forteller Lindholm over Skype fra Berlin.

– Men dere ser fortsatt på dere selv som et norsk tidsskrift?

– Ja, Vagant er et norsk tidsskrift, henvendt til den norske offentligheten. Internett gjør det enkelt å holde seg oppdatert på hva som rører seg i Skandinavia. Oversettelse og presentasjon av utenlandske forfattere og debatter er noe av det viktigste i et tidsskrift. Når vi holder til i hjertet av Europa blir det enklere å få til dette.

– Hva er Vagants mål i dag?

– Vi ønsker å være et uomgjengelig tidsskrift for alle som skriver litteratur i Norge, sier Sigurd Tenningen, medredaktør i Vagant, før Lindholm fortsetter over dårlig Skype-forbindelse:

– Vi ønsker å overraske og bruker litterære vinklinger på stoff andre medier ville ha angrepet på en annen måte.

– Er det vanskelig, økonomisk, å opprettholde selv et så kjent tidsskrift som Vagant?

– Sammenligner man med Sverige, får de mer offentlig støtte der. I Sverige er tidsskriftsstøtten på opptil 700 000 kroner, i Norge kan man maksimum få 200 000, sier Tenningen.

– Men det er tradisjon i Norge for at breddeforleggeriet også omfatter tidsskrifter. De største forlagene holder seg alle med tidsskrifter: Gyldendal, Aschehoug og altså Cappelen Damm, som utgir Vagant. Men, en av grunnene til at vi flyttet til Berlin var helt klart økonomien, forteller Lindholm.

– Norge er rett og slett blitt for dyrt for idealister.