Ujevn rekruttering

Om femten år har halvparten av professorene ved Universitetet i Oslo (UiO) gått av med pensjon. Dette skaper store problemer for de som kommer etter, men vanskelighetene oppstår også i periodene da ansettelsesboomen møter sitt motstykke: Ansettelsesstopp.

De konkrete utfordringene som ventes ved den neste massepensjoneringen av vitenskapelig ansatte er mange. Når en generasjon rutinerte professorer forsvinner, blir også utrolig mye kunnskap og erfaring borte. Det legger en tung bør på skuldrene til den unge garde som skal ta over. Mens den nye generasjonen forskere bygger opp fagmiljøer på nytt, burde vi tillate oss å spørre hvordan vi skal unngå en liknende situasjon i fremtiden. For historien vil gjenta seg med mindre strategiske grep gjøres.

Tross mange utfordringer vil nemlig morgendagens unge forskere i det minste være ettertraktet til de faste vitenskapelige stillingene i sine fagmiljøer. Når mange pensjoneres vil en rekke stillinger åpne seg, og det blir lettere å gjøre karriere. Problemet er at det ikke finnes noen grunn til å anta at de mest lovende forskerne avlegger sin doktorgrad på det tidspunktet de trengs mest. Når ansettelser skjer i bølger vil enhver periode med masseansettelser bli etterfulgt av en periode der det nærmest er umulig å få en fast vitenskaplig stilling. Berg- og dalbanen på rekrutteringsfronten gir oss henholdsvis en vid port og et trangt nåløye å komme gjennom, avhengig av hvor gammel den unge, håpefulle forsker måtte være. En jevn utskiftning av personalet sikrer derimot at de største talentene i hvert kull blir plukket opp. Slik det er i dag vil talentene som er født på «feil» tid ikke få jobbene, rett og slett fordi de alle er besatt for lang tid fremover. Svingningene som hindrer jevn utskiftning av vitenskaplig personale, gir oss i flomtid forskere som normalt ikke er gode nok, og i tørketid frarøves vi talenter som normalt ville ha vært selvsagte som professormateriale. Og doktorander som har reist til næringslivet fordi de ikke får jobb i akademia, blir vanskelige å få tilbake når stillinger atter en gang lyses ut.

En ujevn tilstrømning til vitenskapelige stillinger skaper også problemer for dimensjoneringen av fagmiljøene. Fags viktighet og popularitet, både på studie- og forskningsfronten, varierer over tid. Akademia er ikke en sektor der en kan tilsette og avskjedige ansatte etter hva som passer på et gitt tidspunkt. Når tilsetninger skjer i rykk og napp forblir fagmiljøene lite dynamiske, og omstilling vanskeliggjøres. Den størrelsen et fagmiljø får etter at pensjonistene erstattes ved neste korsvei, blir vi i visse tilfeller sittende med i 30 til 40 år. Kanskje heldig for dem det gjelder, men uheldig for de som trenger de samme budsjettmidlene til stillinger man ikke lenge i forveien kunne forutse at det vil være behov for.

Geir Ellingsrud, rektor ved UiO, vil ikke være med på at situasjonen er så dramatisk som mange vil ha det til. Det er skummelt at rektor ikke ser alvoret i en situasjon som er såpass truende, og som krever strategisk ledelse over tid for å løse. Gjennom den såkalte «Prosess faglige prioriteringer» skal UiO velge hvilke fag en skal satse på i fremtiden. Da bør en også planlegge hvordan en ved hjelp av tidspunkt for ansettelser, samt alder på nyrekrutterte, kan minske virkningene av store og samtidige utskiftninger i den vitenskapelige staben. Ellers vil historien gjenta seg. Igjen.