Undertrykking, terror og isolasjon
I sin bok Russisk politisk idéhistorie fra opplysningstiden til i dag beskriver Bjørn Nistad den russiske intelligentsiaen. Scenarioet er som hentet fra dagens Irak-konflikt.
– All historie viser at folk ikke lar seg trampe på. Blir man undertrykt lenge nok, kommer det til slutt en motreaksjon som gir forjævlige følger, sier historiker Bjørn Nistad.
Vi treffer ham på Valkyrien Kafé, der den russiske sosialisten Leo Trotskij angivelig drakk sin øl gjennom amnestiåret i Norge i 1935-36. Trotskij er et eksempel på hvordan den russiske stat har virket undertrykkende på tenkende mennesker, og det er dette temaet Nistad beskriver i den nye boka om russisk idéhistorie. Han legger særlig vekt på hvordan den russiske intelligentsiaen utviklet ekstremistiske politiske prosjekter og hvordan de brukte terror og vold for å virkeliggjøre dem.
Folkefrigjørere
– Intelligentsiaen besto av den russiske eliten, og kunne inneholde både leger, lærere og militære. Felles var at de hevdet å handle på vegne av folket, og mot tsaren. I dag ser man noe av det samme blant islamske ekstremister. Det er ikke mannen i gata, men folk med utdanning, som blir terrorister, og de føler selv at de sloss for å frigjøre folket fra USA.
Nistad trekker linjer mellom den undertrykte iraker og de russiske bøndene på slutten av 1800 tallet.
– I Russland opplevde bøndene at de ble styrt av en ikke folkevalgt enerådende tsar. Det er lett å se likhetene med mange av dagens muslimske stater. Regimene støtter seg til Vesten, men folket lever mot dette. Denne type verdikonflikt skaper organisasjoner og nettverk som intelligentsiaen.
Mål før middel
Nistad beskriver en intelligentsia som helliget mål før middel, han ser ikke bare likheten blant muslimske ekstremister, men også blant vestens venstreradikale intellektuelle.
– Vestens venstreradikale har noe av det samme sort-/hvitt synet. Som intelligentsiaen mente at all motstand mot tsaren var bra, mener de at all motstand mot Bush er bra.
– De forsvarer drap på sivile?
– Mange vil føle at drapet på en amerikaner i Irak er rettferdig, siden ti ganger så mange irakere har blitt drept. Men denne logikken er livsfarlig, og den forsvarer også drapet på 200 uskyldige skolebarn i Beslan. Man burde kategorisk ta avstand fra denne «mål foran middel»-tankegangen.
