Kunst i kontrollert territorium

– Kunst er farlig for en okkupasjonsmakt. Det skaper identitet, tilhørighet og samhold – det siste Israel ønsker at palestinerne skal ha, sier Sliman Mansour.

Den aldrende kunstmaleren snakker om kunstens stilling i Palestina før Osloavtalen kom i stand i 1994.

– Israel forbød palestinerne to typer studier: Landbruk og kunst. Landbruk fordi det skaper tilhørighet til jorda, kunst av frykt for opprør. Det ble forbudt å male i fargene til det palestinske flagget. Israel benektet eksistensen til hele det palestinske folket. Å ikke bruke rødt, grønt, svart eller hvitt i et maleri er ganske utfordrende, sier Mansour.

Sammen med kollegaen Nabil Anani gjemte han malerier under bilsetene på reisen til Egypt, der de hadde muligheten til å ta kunstutdanning. Men så kom Osloavtalen, Israel lettet på reglene, og deretter kom Henrik Placht fra Oslo med en idé: Hva med å åpne kunstskole i Ramallah, midt i den palestinske hovedstaden, hvor palestinere kunne få en førsteklasses utdanning innen samtidskunst?

Faglig og kulturell møteplass

– Vi ønsket å etablere et fristed, og å bygge en bro fra det internasjonale samfunnet til Palestina, sier Henrik Placht.

I 2003 fikk den nyutdannede billedkunstneren ideen om å skapte et palestinsk akademi for samtidskunst. Han ringte dermed Utenriksdepartementet (UD).

– De var positive til prosjektet, så vi holdt en pressekonferanse og lanserte ideen. En journalist fra Klassekampen dukket opp. Artikkelen journalisten skrev ble lest av en palestiner, som klarte å etablere kontakt med palestinske kunstnere over hele verden, sier Placht.

UD finansierte like godt hele virksomheten for de tre første årene. Placht ble ansatt som prosjektleder for skolen gjennom Kunsthøgskolen i Oslo, og jobbet intensivt med ideen i tre år. I 2006 tok International Academy of Art Palestine (IAAP) for første gang inn fjorten studenter fra de okkuperte områdene.

Historien til IAAP er en historie om å samle et opprevet palestinsk kunstmiljø for å utvikle en kunstutdanning forankret i den arabiske kulturen. For Placht var det viktig at prosjektet ikke skulle være kulturimperialistisk. Han mener kunstskolen representerer en alternativ måte å drive bistand.

– IAAP er en del av nasjonsbyggingsprosessen. Den er også en måte å imøtegå rasisme og islamofobi ved å knytte faglige bånd til det palestinske samfunnet, sier Placht.

Konflikt påvirker kunst

Kunststudent Bisan Abu-Eisheh reiser grytidlig hver morgen fra hjemmet sitt i Øst-Jerusalem for rekke skolen senest ti. Det er ikke mer enn 12 kilometer til Ramallah, men bussturen tar gjerne et par timer. Han vet aldri hvor lenge han blir holdt igjen i kontrollposten på grensa mellom Israel og den palestinske selvstyremyndigheten på Vestbredden.

– Det er umulig å unngå at konflikten påvirker kunsten min. Forholdene palestinerne lever under spiller en rolle i alt jeg lager, sier Abu-Eisheh.

– Jeg ønsker først og fremst å stille spørsmål, og formidle min elendige situasjon som palestiner fra et Jerusalem som er totalt underlagt israelske myndigheters kontroll.

For øyeblikket jobber han med en installasjon laget av biter fra et av de palestinske husene israelske styresmakter jevnet med jorda i Øst-Jerusalem. Myndighetene mente huset var ulovlig bygd.

– Familien fikk 15 minutter på å komme seg ut før de kjørte inn bulldoserne. Det sier seg selv at det lå igjen en del personlige ting å ta av.

– Skjer fantastiske ting

Skolen er i prinsippet åpen for søkere fra både Gaza og Vestbredden, men har så langt ikke lyktes å få reisetillatelse til studenter fra Gazastripen. De tar sikre på å rekruttere bredest mulig, fra alle sjikt av det palestinske samfunnet.

Direktør Tina Sherwell forteller at studentene ofte har svak kunstfaglig grunnlag når de søker.

– Vi inviterer dem til en workshop og ser hva som kommer når vi gir dem materialene. Mange har så sterke opplevelser at straks de får muligheten til å uttrykke seg, skjer det fantastiske ting, sier Sherwell.