– Vi har gått fra å sitere Cicero til å sitere Harry Potter

I tre år jobbet hun som den populære presidentens taleskriver. Torsdag gjestet Vinca LaFleur Det norske teateret i forbindelse med Washington-seminaret – i regi av blant annet BI. Med seg i bagasjen hadde hun, i tillegg til en rekke historier fra Det hvite hus, tanker om talekunstens status.

«State of the fox»

Da Universitas får et ord med den travle taleskriveren, forteller hun om utfordringer i et samfunn der det blir stadig vanskeligere å nå frem.

– President Kennedy pleide å snakke offentlig to ganger i uka, og da lyttet alle. Obama uttaler seg til sammenligning flere ganger om dagen, enten direkte eller gjennom mailer og pressemeldinger fra det hvite hus, sier LaFleur.

Hun nevner naturligvis også Twitter, Facebook og blogging fra Det hvite hus – kanaler som blir flittig brukt av president Obama – og synes det er paradoksalt hvor mye av det som før skjedde bak lukkende dører, som nå er en del av offentligheten. Hun tror mange tenker at sosiale medier er i ferd med å gjøre talen overflødig.

– For jo mer presidenten snakker, desto mindre lytter folk, sier LaFleur, som illustrerer poenget sitt ved å vise til Youtube. Ylvis’ video The fox har nesten dobbelt så mange treff som president Obamas State of the Union-tale, en årlig tale om rikets tilstand.

– Folk er med andre ord mer interessert i hva the fox sier, enn presidenten, humrer hun.

– Men hvis talen ikke hadde hatt noen fremtid, ville jeg ikke stått her, sier taleskriveren. Til tross for sosiale mediers popularitet, mener hun det er noe helt spesielt med å se mennesker snakke i egen person.

– Du går for eksempel på teater selv om det er mer effektivt å lese stykkene hjemme.

USA i særstilling

Kjell Lars Berge er professor i tekstvitenskap og underviser i retorikk språk ved Universitetet i Oslo. Han kjenner til Vinca LaFleur, men mener det er fundamentale forskjeller mellom norsk og amerikansk taletradisjon.

– I USA er det gjennom talene man slåss om makten. Talen blir en del av et større kunstverk, og situasjonen er en helt annen enn i Norge, hvor vi har bygd ned det vi hadde av arenaer for talekunsten. I stedet kjefter og smeller politikerne i tv-debattene, sier Berge, som mener media må ta sin del av skylden for dette.

– Media dyrker konflikt, og politikere skal være ekte, ærlige og «Per Sandberg-aktige», sier han. Han mener det er mer ro og verdighet rundt talene i USA.

– Politikerne får gjerne ti til tjue minutter hver til å utbrodere poengene sine, og det ville vært fullstendig betenkelig om noen skulle snakket rett fra levra.

Berge peker på det norske partidemokratiet som et av flere hindre for større vektlegging av talen.

– I Norge finner de viktigste politiske talene sted på landsmøtene, og disse møtene dekkes i liten grad av media. Taler kan sette dagsorden også i Norge, men vi mangler en godt nok utviklet arena for dette.

I likhet med LaFleur trekker Berge frem kongehuset som en norsk institusjon hvor man har en velutviklet talekunst.

– Et godt eksempel på dette er Håkon Magnus’ bryllupstale til Mette-Marit, hvor han gjorde partyprinsessa til dronningemne. Ved å blande det private og det formelle demonstrerte han et paradeeksempel for hvordan man kan endre oppfatninger.

Cicero til Harry Potter

Selv om LaFleur mener talen på ingen måte er i ferd med å dø, har innholdet forandret seg på flere måter.

– Vi har gått fra å sitere Cicero til å sitere Harry Potter, sier hun og trekker frem Kong Haralds nyttårstale.

– Han åpnet med å sitere en kvinnelig sanger som sa noe om at kjærligheten er et sted å feste blikket. Angau... Paraus, noe sånt tror jeg hun het.

– Anne Grete Preus?

– Ja, det stemmer! Kongens taleskriver har skjønt hvor viktig det har blitt å bruke populære referanser. Det virker samlende!

– Noen vil kanskje si at det er manipulativt å skrive taler som appellerer til følelser på den måten?

– Mange tror taleskrivere er «puppet masters», som står i kulissene og trekker i trådene, men det er ikke hva taleskriving handler om. Min jobb er å presentere folks meninger på best mulig måte, og det er ikke manipulasjon. Det er jo ikke jeg som finner på hva folk skal mene, sier hun.