Virkelighetens Jurassic Park

MONSTERFUNN: Det er ikke hver dag paleontologer kan vise publikum banebrytende funn. Monsterøgledagen på Geologisk museum på søndag var et unntak. Svalbardekspedisjonen avdekket nemlig levningene etter en skapning som levde i havet for 150 millioner år siden, og målte 15 meter fra hode til hale.

– Hodet var tre meter stort, tennene var lange som slangeagurker. Monsteret kunne ha tatt en Morris Mini i kjeften og nesten slukt den hel.

Slik beskrives monsteret av Jørn Hurum, som ledet ekspedisjonen på Svalbard, foran en fullsatt, improvisert forelesningssal.

Etter å ha analysert funnene kom forskerne fram til at det måtte dreie seg om en pliosaur, som dermed var nesten fem meter større enn den tidligere rekordpliosauren.

Paleontologene har nå konkludert med at dette er en hittil ukjent art, som i mangel på et fagnavn betegnes som «Monsterøgla fra Svalbard».

30 cm tenner

Monsterøgla var det største som befant seg i havet på sin tid, og et fryktet rovdyr blant sine samtidige.

– Svalbard er virkelighetens Jurassic Park, sier ekspedisjonsleder Hurum.

Og forhåpentligvis blir det flere turer til øya. Svalbard er nemlig for paleontologer hva godteributikker er for småunger, og under rekognoseringsturene har de oppdaget over 40 skjeletter fra juratiden.

Hurum mener det kan være snakk om hundrevis av uoppdagede arter på øya i nord, og at det er bare er et spørsmål om ressurser å få hentet dem ut.

Det var i 2006 at øglegraverne oppdaget dyrets hodeskalle og fant rester av tenner som var 30 centimeter lange. Ekspedisjonene reiste opp i håp om å kunne grave ut et helt kjempeskjelett, men eroderinger i jordsmonnet hadde ødelagt den muligheten. Imidlertid fikk de fatt i en nesten komplett framluffe, som var den godt besøkte utstillingens tre meter lange diamant.

– Luffer er svært viktige forskningsmessig, særlig i forhold til klassifisering, og det er den som gjør at vi nå er ganske sikre på at dette er en hittil ukjent art, sier Espen Knutsen.

Han var med på ekspedisjonen som student, og skriver nå doktorgrad om funnene. Ifølge Knutsen er interessen stor fra fagmiljøer verden over.

– Vi har fått utrolig mange henvendelser fra hele verden, og det er mange som er interesserte i å sammenligne og utveksle egne funn og erfaringer med våre. Det er veldig positivt for oss, og det er klart at det er stor prestisje knyttet til å ha det største pliosaurfunnet, sier Knutsen.

35 liter lim

Men interessen har ikke bare kommet fra fagmiljøet. I dagene før Naturhistorisk museum offentliggjorde funnet av monsterøgla, besøkte rundt 250 mennesker hjemmesidene deres daglig. Godt hjulpet av linker fra National Geographic og Discovery Channel, økte trafikken på nettsidene til 110 000 treff om dagen etter at nyheten sprakk.

Under Monsterøgledagen var det også lange køer av barn og voksne, og det måtte holdes dobbelt så mange foredrag som først antatt for å møte etterspørselen.

– Jeg tror interessen for fossile funn skyldes vår fascinasjon for det store og ukjente, i tillegg til at dette er noe som faktisk levde på jorda for utrolig mange millioner år siden, sier Knutsen.

Førsteamanuensis Hans Arne Nakrem viser oss prepareringslaboratoriet der konserveringsarbeidet har foregått. På veien dit passerer vi Oslos mest radioaktive mineralsamling, og et kjellergulv som er i ferd med å slå sprekker grunnet lokalgeologiske forhold, kan Nakrem fortelle.

– Luffen har kostet 1100 arbeidstimer og 35 liter lim å konservere. Vi lager vårt eget lim her, som vi bruker fordi det ofte er bedre egnet enn superlim.

Ikke helt dinosaur

Fremdeles jobbes det med å preparere funnene fra ekspedisjonen i fjor, der man i tillegg til Monsterøgla også fant restene av ei svaneøgle og ei fiskeøgle som fødte levende unger.

Her finner også Universitas’ utsendte ut at tiden er inne for å stille et etterlengtet spørsmål.

– Er pliosauren en type dinosaur?

Nakrem ser lettere oppgitt ut.

– Altså, det er en rekke forskjeller mellom dinosaurer og pliosaurer. Pliosaurene er i slekt med krokodillene og slangene, og dinosaurene skiller seg fra disse blant annet ved måten beina er festet til kroppen på. Det er den tydeligste forskjellen, som vi bruker når vi skal forklare dette til barn og journalister, sier Nakrem.