All Ulven samles

Et sted skriver Tor Ulven: «Monumentet er et monument over sin egen glemsel. Og får mening først når det ikke finnes noen som kan gi det mening».

Stedet han skriver dette er denne gangen side 403 i Prosa i samling. Tor Ulven døde brått i 1995. Nå kommer alle hans seks prosabøker samlet i ett monumentalt bind. Janike Kampevold Larsen (34), stipendiat på litteraturvitenskap, er hyret inn for å skrive etterordet.

–

Er det din oppgave å gi boka mening?

– Nei. Ulvens forfatterskap gir seg så lett til filosofisk refleksjon og spekulasjon. Fordi disse elementene er så tydelige og gode i dette forfatterskapet, trenger en ikke gi det mening. Det er mer å gjenkjenne og vise at den er der, sier Larsen.

– I dypeste forstand dreier forfatterskapet seg om det meningsløse.

Om form

For de som mener at tilværelsen ikke har mening, at den ikke har sammenheng, for dere har vi nyheter: I fjor ble alle Ulvens dikt utgitt i

Samlede dikt. Også da hadde Larsen skrevet etterordet. Og Universitas pratet med henne. Nå sitter vi altså her igjen. Denne gang med prosaen.

– Mitt utgangspunkt var en forestilling om at form ikke er viktig hos Ulven. Hans tematikk er svært konsekvent uansett form, sier Larsen.

I fjorårets etterord formulerte hun tematikken slik:

«Ulvens prosjekt er å formulere en paradoksal følelse av det å leve. Både en glede ved den konkrete virkeligheten, ved det materielle, og samtidig et alvor: En nådeløs aksept av forgjengeligheten.»

????????

Larsen føler at hun på en måte hadde sagt sitt om tematikken i fjorårets etterord. Og dermed satt hun igjen med nettopp forskjellen i form.

– Prosaen fremviser tematikken på en annen måte: Han iscenesetter filosofiske problemer som han ofte snakket

om i diktene, sier Larsen.

Legg merke til at en ikke helt vet om en skal prate om Ulven i nåtid eller i fortid. Selv om Ulven er død er hans forfatterskap et av de viktigste i Norge i dag. Han er forfatternes forfatter.

Heisekraner, antiroman

Tor Ulvens liv kan kanskje ikke bli en god film. Allikevel finnes det et sett gode historier om ham. Og dessuten noen fakta: Han ble født i 1953 og bodde nesten hele sitt liv i det samme huset på Årvoll i Oslo. Hans eneste formelle utdannelse var et heisekranførerbevis.

Han debuterte i 1977 med diktsamlingen Skygger av urfuglen.

Gravgaver, hans første prosabok, kom i 1988.

– Den andre prosaboken hans, Fortæring (1991), er den som ligger nærmest en klassisk kortprosaform, hvis den finnes, og er den flest leser og liker, sier Larsen.

Deretter skrev han lenger og lenger og rarere og rarere. Først fortellinger og så en roman.

– ... eller nærmest en antiroman, sier Larsen.

Avløsning, Tor Ulvens eneste roman, er inspirert av Samuel Beckett, Alain Robbe-Grillet og Claude Simon. Og sikkert ganske mange andre. Ulven var nemlig ikke ute av huset sitt på åtte år på åttitallet. Han pleide å si om den tiden at han i alle fall hadde fått lest en del.

På grunn av isolasjonen er han en av de mest myteomspunnede forfatterne i Norge. Han ga bare ett skriftlig intervju. Der sa han blant annet at om han måtte velge mellom blues (han spilte munnspill) og skrivingen, hadde han valgt blues.

Det tilfeldige

Larsen mener at et av Ulvens viktigste prosagrep er markeringen av at det som fortelles og måten det fortelles på er tilfeldig og utskiftbart.

– Alt ved vår verden er tilfeldig. Vår rasjonalitet, industri og fornuft er en illusjon om å kunne styre grunnleggende tilfeldigheter i verden, sier Larsen.

For Larsen er den lyttende mannen en av hovedposisjonene i Ulvens forfatterskap.

– Det har noe med å ikke la seg avlede å gjøre, en bevissthet om forholdet meg – verden, å forstå dette. Alt dreier seg om seing, lytting og språk, sier hun.

Et sted skriver Ulven:

«Tenk deg subbingen av tøflene over nålefilten, knirkene i kurvstolen, dine ensomme kremt, og så videre, som en art pausesignaler mellom din generasjon og generasjonen etter deg».

det understående skal skilles ut

To om Tor

Thure Erik Lund (41), forfatter

– Første gang jeg møtte ham, skjelte han meg ut, på sin måte. «Hei, det er alvor det her, vi driver ikke og kødder, liksom ...». Det er prosaen som er viktigst for meg.

Gravgravere (1988), det var min start. Fra da av var det bare å følge med. Da kom alvoret, det var da jeg begynte å lese. Og det er sånn, veit du, at hvis du først får snusen i litteraturen, dumper borti, så er det ikkeno\' sikkerhetsnett, ikkeno\' tid som læregutt. Tor Ulven er helt spesiell. Du kan stole på\'n. Han er aldri klønete. Det er der alvoret kommer inn. Han så så langt han kunne. Det finnes ingen begrensninger på å forstå verden og universet hos ham.

Bjarte Breiteig (27), forfatter

– Jeg leste Vente og ikke se først. Det tok litt tid å trenge igjennom. Når jeg først gjorde det, forandret det livet. Det er ikke mange kunstnere jeg kan si det om. Verden var helt annerledes etter å ha lest Tor Ulven. Han er den som klarer å gi de vanskeligste innsiktene vakker form, noe som gir en mot til å tenke på uutholdelige ting. Han tar inn over seg det tragiske, men sier det vakkert. Rent fortellerteknisk er Ulven det beste jeg har sett, og ordforrådet ... Han setter alltid rett ord på rett fenomen. Han er den jeg har sett mest opp til. Han levde nylig, men rent personlig mener jeg at han er den største forfatteren i Norge noensinne. Han har gjort ting med meg som ikke Ibsen har sjans\' på.