Slakter kritikerne

De brukes i markedsføringen av bøker og har gjort at en viss halv-rojal prinsessegemal har en terning med seks øyne på overarmen. Men anmelderne får nå passet sitt påskrevet av Erlend Loe.

– Det er veldig stor forskjell på det å skape et verk, og det å kommentere det. En del anmeldere mangler ydmykhet når de anmelder bøker og velger i stedet selv å ta stor plass i anmeldelsen, sier Erlend Loe til Universitas.

«Eplekjekk fjomp»

Bakgrunnen for Loes kritikk er hans nye bok «Vareopptelling», en roman om en garvet forfatter som får sin nye lyrikkbok slaktet i Universitas.

Anmelderen er det Loe i «Bokprogrammet» på NRK2 forrige uke beskrev som en «eplekjekk fjomp i 20-årene».

– Jeg har skrevet om en ganske klisjeaktig anmeldertype, som er sikker på sin fortreffelighet, og som egentlig ikke har peiling på lyrikk, men velger å anmelde det uansett, forklarer Loe.

Da han som 22-åring anmeldte bøker for NTNU-studentavisen Under Dusken, innrømmer Loe at det nok hendte at han såret folk med krasse anmeldelser.

Han valgte Universitas som slaktemedium fordi det «rett og slett er større sannsynlighet for at en 22-åring med stort ego skal få boltre seg i anmelderseksjonen».

Begge sider av bordet

Den folkekjære forfatteren mener det ikke bare er anmeldere i studentaviser som er breiale – også kritikere i større aviser bruker anmeldelser i altfor stor grad til selv å briljere, og anvender store ord eller krasse vendinger nettopp for å bli synlige selv, ifølge Loe.

– Den ydmykheten som er nødvendig når du skal anmelde, er ikke noe du kan lære på kritikerskolen, sier han.

Trønderen anmelder selv filmer for Aftenposten og tror nettopp det at han selv vet hvordan det føles å bli omtalt negativt gjør at en real slakt sitter lengre inne for ham.

Men Loe presiserer at han ikke ønsker at bokanmeldere fra nå av skal ta på seg silkehanskene.

– Jeg har selv glede av anmeldere som tråkker til i anmeldelsene, men skarp kritikk må være godt begrunnet. Det holder ikke å slakte en bok fordi man i mange år har hatt agg mot forfatteren. Det må være fordi verket fortjener det, sier han.

Avfeier kritikken

Ikke overraskende avviser Norsk Kritikerlag (NKL) Loes kritikk.

– Jeg tenker ikke at norske kritikere mangler ydmykhet eller respekt for bøkene de anmelder. Slakting og nedsaging av bøker i anmeldelser er ikke hverdagskost i Norge, sier Kristine Isaksen, medlem av NKLs arbeidsutvalg for litteratur.

Hun er også litteraturanmelder i VG.

– En anmeldelse er ikke den hele og fulle sannheten om en bok, men en sjangertekst med sine spesifikke sjangerkrav, sier hun.

Isaksen sier anmeldelser er personlige tekster som er farget av anmelderen på samme måte som bøker er farget av forfatteren. Den anmeldte boka skal selvsagt ha hovedfokus, men det er umulig å unngå at anmelderen også har en plass i sin egen tekst.

Gir hun en bok dårlig omtale, er det for å advare leseren mot å bruke tid på å lese den, ikke for å ødelegge en forfatter.

– Det gjelder uansett om boka er skrevet av en debutant eller en garva forfatter.

Isaksen er skeptisk til Loes tanker om fordelen av både å være forfatter og anmelder.

– Habilitet og prinsippet om en armlengdes avstand er livsviktig for at leseren skal kunne stole på kritikken. Jeg er redd for at kritikken blir altfor velmenende og kompisaktig av at kritikere og forfattere vanker på de samme årsmøtene, seminarene og festene, sier Isaksen.

Over kan du lese om forfattere som har opplevd en real slakt av «eplekjekke fjomper» i Universitas.

Totalslaktet av Universitas

Aleksander Bergan debuterte med romanen «Fantombildet» i høst og fikk stor medieomtale til en debutant å være, og flere gode anmeldelser. Men i Universitas fikk Bergan totalslakt.

– Universitas-anmeldelsen var så overdrevet negativ og så preget av narsissistisk språkonani fra anmelderens side at det var vanskelig å ta den seriøst, sier Bergan.

Han mener det går sport i studentaviser å skrive mest mulig negativt om det du anmelder på en morsomst mulig måte.

– Som oftest blir det morsommere lesning av sarkastiske oppgulp, men den virkelige kunsten er å skrive morsomt om noe man synes er bra. Det er langt vanskeligere.