Arkitektonisk sjansespill

UTSTILLING: Da den anerkjente arkitekten Antoni Gaudí skulle uteksamineres fra Escola Tècnica Superior d'Arquitectura i Barcelona i 1877 var det visstnok flere av hans professorer som tvilte på avgjørelsen.

«Hvem vet om vi har gitt diplomet til en galning eller et geni?» – «Tiden vil vise.»

På folkemunne kaltes Gaudí «Guds arkitekt» fordi han konstruerte etter fantasien uten tegninger som hjelp.

I dag er det ingen tvil om at Barcelona er Gaudís by, rett og slett fordi han turte å tenke annerledes. Nå har turen kommet til Skandinavia.

Studentutstilling

Kurator av Oslo Triennale 2007, Gary Bates, ser spent ut i luften. Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO) er fylt til randen. Triennalen er kanskje den største begivenheten for arkitektur i Norge, og satser i år på å utforske hvordan et nytt språk for arkitektur kan inspirere til nytenkning. Temaet er «Culture of RISK.»

– Forutsetningen for de fleste vellykkede prosjekter er at viljen til å ta risiko er en nødvendig drivkraft bak reell nyskapning. Til tross for Norges rikdom, utnytter vi ikke muligheten til å ligge i tet innen arkitektur og byutvikling. Dette må endres, sier Bates.

Med disse ordene er studentutstillingen «Urban without Urbanity» – en sentral del i Triennaleprosjektet – offisielt åpnet. Ustillingsplansjer henger fra taket som fargerike romdelere, og minner litt om papirfly som har blitt fanget i flukt der de snurrer rundt sin egen akse.

Forkjærlighet for forstedene

Femteårselevene Helene Petersen, Trine Kvaal Leren og Sandra Kock sitter i solveggen på toppen av AHO og smiler synkront. De har akkurat fått stor anerkjennelse for prosjektet «Before and After Infrastructure», et av seks studentprosjekter som har blitt inkludert i hovedutstillingen på DogA, «RISK.» De har bygget videre på AHO-kurset «Unfolding Suburbia» som satte fokus på forstedene i Norge, siden de store byene allerede er relativt utbygd.

– Suburbia er vår generasjons «carte blanche», forklarer Kvaal Leren, før Petersen tar ordet:

– Gruppen tok utgangspunkt i forstedene Asker, Jessheim, Slependen og Fornebu, og undersøkte konkrete temaer hos de forskjellige stedene, sier hun.

Petersen forklarer at et felles trekk for Norges forsteder er at de har mange mennesker, men intet sentrum folk kan forholde seg til.

– Med tanke på Jessheims unike beliggenhet ved flyplassen, konsentrerte vi all aktivitet i området i en struktur som forbinder Jessheims sentrum med flyplassen. Her samles alt av infrastruktur, aktiviteter, rekreasjonsmuligheter og kollektiv transport, samtidig som det fungerer som en utvidelse av flyplassen og dens fasiliteter. På denne måten kan avstandene begrenses og samspill bedres, sier hun.

Kvaal Leren nikker bekreftende.

– Nordmenn elsker naturen så høyt at vi har lyst til å leve i den, men ved å bygge i uberørt natur skader vi den. Vi må innse at det er enkelte steder man skal la være i fred, og heller fokusere på å bygge ut andre steder til det maksimale, sier hun.

Åpne for nyskaping

To timer senere åpner hovedutstillingen «RISK» på Design- og Arkitektursenteret. Den 500 kvadratmeter store ustillingshallen rommer arkitektur i indirekte format gjennom tekst, film, fotografier og installasjoner. Jentenes verk er det første. Det funkler i øynene deres.

– Er professorene i arkitektur åpne for innovasjon og nyskaping?

– Definitivt. Mirza Mujezinovic har vært fantastisk, og har bidratt enormt på «Unfolding Suburbia»-kurset. Selv om vårt prosjekt ikke er gjennomførbart i første omgang er det likevel viktig å sikte høyt framover, sier Petersen.

– Norge er et lite land, men det behøver ikke å begrense måten å tenke på. Det er tid for å tenke stort, sier Kvaal Leren.

Kanskje er det ikke umulig at Norge får sitt eget svar på Gaudí om ikke så lenge.