Tore av sporet

Et sted langs Gjøvikbanen, 16 kilometer utenfor Oslo sentrum, ligger den nedlagte Sandermosen stasjon.

Fra dette området – omslynget av furutrær, laftede hytter og det glitrende Maridalsvannet – skal Aksel Sandemose ha hentet sitt navn. Midt i idyllen, ligger et lite, rødt hus og rett ved siden av den hvite, nedlagte stasjonsbygningen. I andre etasje i dette huset bor det en mann, som av og til avholder kulturkvelder med teater og musikk i stua si.

Denne mannen er Tore Perrong.

Det er ikke helt lett å komme seg til Tore Perrong.

For hvordan kjøpe billetter til en stasjon som ikke finnes? «Sandermosen» kommer ikke fram på noen billettautomat på Oslo S; billettørene vet naturligvis ikke hvordan de skal selge billetter til en destinasjon som ikke er avmerket på kartet.

En følelse av at kulturkveldene på Sandermosen stasjon er en vandrerhistorie – til og med en myte – holder seg helt til vi forhører oss med konduktøren på tog L3 retning Jaren, og han får et lurt smil om munnen. Vi er på én av to togavganger som stopper på Sandermosen denne ettermiddagen.

12 minutter senere, en halv stasjon etter Kjelsås, stopper toget.

Dørene åpner seg og der står han, Tore, på perrongen. Skjeggete, med en rød stasjonsjakke, lokførerhatt og historiens vennligste smil. På en rotehage av en perrong, med skulpturer, jernskrap og planker overalt.

– Velkommen til Sandermosen stasjon! roper Tore Perrong.

– Er det noen som ikke har vært her før?

Det er et par som rekker opp hendene.

– Men jeg har da sett deg her før, frue?

– Ja, jeg har vært her en gang før, svarer kvinnen.

– Så mannen din fikk lov å være med denne gangen da?

Mannen til fruen ler mens han nikker bekreftende og dermed har Tore Frisell Haagensen, alias stasjonsmester Tore Perrong, satt stemningen for kvelden.

– Som utdannet pedagog ønsker jeg å lære menneskene kunsten å være i veien, sier Tore Perrong med stor entusiasme.

Vi er i forværelset, som fungerer som scene når det settes opp teater.

– Ja, jeg tror at det å stå i veien, det er en kunst. Den som ikke kan denne kunsten blir skjøvet til side.

Perrong forteller at det en gang kom to fra jernbanen og reagerte på skulpturene som står på perrongen.

– «Er det du som har satt opp de skulpturene? De kan ikke stå der», sa de. «Hjelper det hvis jeg flytter dem noen meter til høyre?» svarte jeg.

Litt senere fikk Tore et brev fra Jernbanen som ville at han skulle fjerne skulpturene. En lokfører hadde klaget.

– «Men skal vi ikke prøve å ha skulpturene der litt til, og se om det går seg til?» spurte jeg hun som hadde skrevet brevet. Og det er det jeg kaller kunsten å stå i veien – og være vennlig samtidig. De menneskene som ikke kan å stå i veien, de blir bare skjøvet til side.

Skulpturene står på perrongen ennå.

Men det er ikke første gang Perrong har stått i veien på den vennlige måten, det gjorde han også da han flyttet inn på Sandermosen i 1993. Bygget skulle rives, men Perrong kontaktet politikere, Byantikvaren og Jernbaneverket for å forhindre rivningen av huset.

Kulturkveldene begynte han å arrangere i 1995. I dag er huset vernet.

Kveldens attraksjon er tre av medlemmene i Oslo-bandet Sturm und Drang, som spiller sigøynermusikk.

– Nå må Sturm und Drang gå og stemme instrumentene sine så vi får noe ordentlig musikk, sier Perrong.

– Vi har forhåndsstemt! sier et av bandmedlemmene.

Publikum ler. Hvis de frammøtte kan omtales som publikum, da. De er i så stor grad med på å forme det som skjer på Sandermosen, at de heller bør omtales som deltakere.

To minutter senere sitter vi i stua, som er overlesset med svart-hvitt fotografier av mennesker kledd i lokfører-uniformer. På kulturkveldene fungerer stua ofte som scene. Ekstra stoler hentes, vi sitter cirka 20 centimeter fra orkesteret, som starter med å spille en nydelig sigøynervals.

Et yahoo kommer fra Tore idet takten tar seg opp.

De frammøttes hender beveger seg nesten like mye som bandets. Det jubles, det spøkes.

– Nå er det ikke jo ikke lov å «si gøyner» lenger, sier gitarist Eilif Moe, til stor glede for de frammøtte.

Operasanger og styremedlem i Kulturpunktet Sandermosen stasjon, Tuva Hongve, har vært på kulturkveld på Sandermosen gjentatte ganger de siste to årene.

– Det som er spesielt med Sandermosen, er intimiteten. Det blir veldig interaktivt.

– Hva legger du i det ordet?

– Man skal ikke bare framføre noe her, man skal bidra til en samtale med publikum.

Styret til Kulturpunktet Sandermosen stasjon har en visjon. Den går ut på at Sandermosen skal være første stasjon på en kulturbane som skal ta i bruk minst 15 tomme togstasjoner på Gjøvikbanen. Ønsket er at det det skal bli kulturpunkter helt fra Operaen til Skibladner.

En egen organisasjon ved navn Kulturbanen, jobber for å gjøre dette til en realitet.

En gjest forteller at det under krigen kom opptil 40.000 oslofolk til stasjonen for å plukke sopp, bær og annet spiselig. I dag kommer rundt 30-40 stykker en gang i måneden, av og til over hundre på større konserter.

Det plukkes fortsatt sopp og bær. Men primært er det teater og musikk som står på menyen. Og den gode samtalen, da. Sandermosen har i år fått økonomisk støtte til en konsertserie fra Oslo kommune. Ellers kommer inntektene fra billettsalg.

Selv om det er feststemning, må kvelden ta slutt. Det er bare ett tog som stopper for å ta oss tilbake til byen.

Gitarist Moe i Sturm und Drang minner om at de frammøtte må passe på togtidene.

– Det er min jobb det! sier Tore, tar stasjonsmesterhatten og reiser seg.

– Tore på sporet! sier en frammøtt.

– Nei, nei. Heller Tore av sporet, korrigerer stasjonsmesteren.