Jakten på kulturen

Fredag 15. september er Oslos kulturliv lagt åpent selv for fattige studenter. Oslo kulturnatt byr nemlig på smakebiter av det meste, helt gratis. Vi begir oss ut på et graveprosjekt om hva kultur egentlig er – og hva Oslo kan by på når det kommer til feltet.

Badstue og kø

Første kulturforsøk blir i badstuen. På langkaia skal vi kunne ta badstue gratis, men et uforutsett hinder dukker opp – det er kø. I forvirring vender vi oss til et par karer bak oss i køen.

– Er kø kultur?

– Jeg vet ikke, det kommer an på om det er køkultur eller ikke, forklarer Tord Steffensen Sortland, som må be kompisen sin om hjelp til å supplere.

– Det har ikke vært så god køkultur her nå, vi har jo ikke snakket så mye med dem foran og bak, sier Ole Andreas Dalsbø.

– Egentlig løsner vi litt opp i det?

– Ja, dere gjør det, nikker Dalsbø og Sortland.

Vi blir alle enige om at den norske køkulturen er nettopp å ikke snakke til fremmede. Dermed sier vi farvel til køekspertene og snur oss rundt i køen, mens de neste tjue minuttene går forbi med dem hakk i hælene på oss.

Inne i badstuen er det mer kultur for å prate, har vi hørt.

– Er badstue kultur?

Vi har sett oss ut en venninnegjeng på tre.

– Jeg føler jo at badstuekulturen i Oslo står veldig sterkt. Den har kommet seg de siste årene generelt i Norge, tror Ingrid Holmberg Lurås.

Det er gratisprinsippet som har lokket henne, Victoria Steen Hansen og Tora Friberg Skaug ut i havet denne ettermiddagen. Skaug har badstue hjemme hos mor og far, men alle tre er badstue-i-Oslofjorden-jomfruer.

– Skal dere videre ut i kulturnatten?

– Jeg vurderer noe slampoesi eller museum. Men det begynner jo å bli kveld, så det er jo spørsmål om tid, sier Hansen.

– En lørdag eller en søndag hadde passet bedre, mener Skaug.

Oppfordring til arrangørene der, altså. Vi hopper ut i vannet en tur før vi blir jaget ut av badstuen og vandrer langs fjorden til neste stopp.

Dancebattle på biblioteket

Deichman Bjørvika er okkupert av unge folk som er alt for kule til at to nybadede journalister kan kaste seg inn i dansesirkelen.

Stemningen er elektrisk. Tross tvekampene er det ingen stygge blikk i sikte, for her heier folk like mye på motstanderne som de heier på seg selv. Danserne kjemper mot hverandre i par, der DJ-ens musikkvalg bestemmer dansen – alt fra RnB til afrobeats og house dance. Breakdance, vogue og lett rumperisting er blant det som fremvises.

Flere av de dansende står like utenfor sirkelen og varmer opp. To av dem er Erik Kalstad og Oskar Grønning.

– Fordi det er gøy bare, forteller Kalstad når de får spørsmål om hvorfor de er med.

Ved siden av ham fortsetter Oskar Grønning å danse. De vet nemlig ikke når de blir ropt opp for å danse, og må holde seg varme.

– Jeg har dansa hele livet egentlig. Litt for lenge. Startet med hiphop nå, også har jeg danset samtid tidligere, sier Grønning.

Mens han snakker kan lyden av joggesko som glir bortover gulvet høres.

– Dans er lidenskap, men samtidig er det bare for gøy, sier Grønning.

Han og Kalstad skal ikke danse sammen. Selv om det er konkurranse, forteller de at stemningen generelt er vennskapelig rundt dansegulvet.

– Har dere noen forhåpninger om å vinne?

– Nei, ikke egentlig. Vi er bare med for gøy, sier Grønning.

– Jeg gleder meg også til å se de andre, legger Kalstad til.

Like etter blir han ropt opp og må gjøre seg klar på dansegulvet. Trinnene styres av musikken – Kalstad får servert house dance-musikk, kan en tilskuer opplyse oss om.

Til slutt blir også ikke-danserne revet med. Slitne fra badstue starter begge journalistene Sofie og Vanja så vidt å vrikke på dansefoten.

Fargemeditasjon og lydbad

*gong*

– Pust inn, pust ut. Kjenn etter. Kjenn at du er her. Se for deg at korsryggen din bytter farge. Klarer du å føle at korsryggen din er rød?

Spredt utover gulvet på Nasjonalmuseet ligger en gruppe mennesker foran kunstverket «Escalade Beyond Chromatic Land». Det er klart for fargemeditasjon og lydbad. Vi beveger oss oppover kroppen, hvor hver del har sin egen farge.

Det er her opplevelsen til de to journalistene spriker mest i løpet av kvelden. Vanja er frelst. Selv før instruktøren forteller hvilken farge navlen har, kjenner hun at den er oransje. Og når didgeridooen stemmer i, gleder hun seg over alle nyansene som oppstår. Stemmene fra alle de kunstinteresserte forsvinner og roen brer seg. Alt som har plass i Vanjas hjerne er blokkfløyten som forteller at hennes tredje øye er lyseblått.

Sofie ligger mest og irriterer seg over det nyoppdagede faktum at hun faktisk ikke klarer å skape en farge på innsiden av øyelokket på kommando. Høydepunktet er likevel å få lukket øynene og slippe unna det begredelige «kunstverket» av fargede puter klistret til en vegg – som du ikke engang kan lene deg inntil!

For å få et bredere perspektiv, huker vi tak i deltakere Ida Holmagan og Karoline Fauskanger Andersen.

– Jeg har meditert før, men ikke i slike type omgivelser, sier Holmagan.

– Klarte dere å se fargene?

– Ja, svarer de i kor, til Sofies store skuffelse, mens Vanja nikker engasjert med.

Andersen forteller at enkelte av fargene var lettere å komme inn i enn andre.

– Er meditasjon kultur? 

Det mener de begge at det er. 

– Alt man gjør er på en eller annen måte kultur, men særlig når man kombinerer det med kunst, sier Holmagan.

– Hva er kultur?

– Det er kanskje lettere å si hva som ikke er kultur. Det er hvordan man bruker det, hvordan man oppfører seg, hva man er opptatt av og hvordan man gjør ting, avslutter Holmagan.

Så bærer turen videre til Stortorvet. Det er duket for opera på trikken.

Operatrikken

På Stortorvet trer vi inn på en av Oslos nye trikker og setter oss spente ned. Trikken fylles opp mens en pianist sitter klar ved et keyboard med to sangere ved sin side.

Turen begynner gjennom Oslos mørknende gater, og Carmen (Emilie Kroon) synger om at «kjærleiken» ikke kan temmes. Dramatikken er å ta og føle på mens mezzosopran Emilie Kroon og sopran Hannah Edmunds bytter på å vandre gjennom trikken og publikum mens de fremfører operasvisker sammen med mer skjulte perler.

På et tidspunkt kommer et blålys i form av en passerende politibil som timet og tilrettelagt under et av arienes (operaspråk for sang) klimaks.

– Det er krevende, men veldig gøy, forteller Edmunds etterpå om konseptet å synge opera inne i en trikk i bevegelse.

Plutselig bremses det brått, og da kan det være utfordrende å holde balansen. Men the show must go on, lyder stemningen fra sangerne.

– Man lærer seg utrolig mye av hva som connecter med publikum. Vi er jo aldri så nære publikum, som nå når vi går blant folk, sier Emilie Kroon.

– Men det er kanskje ikke den beste akustikken? 

– Akkurat det er jo ikke helt optimalt, sier Edmunds. 

– Vi prøver å komme litt til bunns i begrepet kultur i kveld. Hvordan henger opera og kultur sammen?

De to ler først av spørsmålet vårt, men svarer likevel:

– Jeg tenker at opera knytter sammen det som har vært med det som er nå. Vi tar opp tema som har vært like viktige i fortiden som de er nå, både politisk og kjærlighetsmessig og alle de store spørsmålene som alltid har fulgt med, sier Kroon.

– Alt er jo bare menneskets følelser forhøyet, det er det opera er, det tar alt på spissen og da blir det jo en del av vår kultur også fordi man tar på seg menneskets følelser og det er universelt uansett, sier Edmunds.

– Hva med trikk, er det kultur?

– Ja, det er det jo også! utbryter Kroon.

Sangerne er åpenbart mer på gli nå. Hun fortsetter:

– Det er en annen slags kultur, mer i samtiden. Men det er det samme der, at vi forsøker å få operaen inn i samtiden fordi det er mange som ser på det som noe som tilhører fortiden. Så det er veldig fint at vi kan sette sammen de to.

– Til vanlig sitter folk i sin verden, mens her blir trikken et felleareal for folk og for musikken, sier Edmunds.

Vi takker for oss og sklir ut i Oslo-natta. Både journalister og fotograf er enige om at dette siste trikkestoppet var kveldens høydepunkt. Også er kanskje ikke Oslo så dårlig på kultur når alt kommer til alt – man må bare lete.