41 tastetrykk for å skrive «jeg elsker deg<3»

Dag 1

Jeg våknet opp av kraftige vibrasjoner og en skarp alarm fra min nye, gule Nokia klokken kvart over åtte. Verken alarmlyd eller volum hadde jeg klart å justere. Jeg var spent og positiv, men det tok kort tid før første frustrasjon oppsto. Jeg glemte lommeboken hjemme, så jeg fikk ikke kjøpt verken bussbillett eller kaffe. Dårlig start på dagen! Og da jeg kom på Blindern klarte jeg ikke å koble på UiOs Eduroam, så da dro jeg hjem. En ok minus start på prosjektet.

Dag 2

Tok banen feil retning. Skulle fra Jernbanetorget til Blindern, og det burde jo ikke være så jævlig vanskelig. Var flau da jeg spurte om hjelp, men som en nyinnflyttet IFO er jeg vel unnskyldt. Senere på dagen brukte jeg en halvtime på å lete etter kodebrikken min. Det var ikke lett.

Dag 3

Måtte tidlig innse at Meta er et fengsel man ikke kommer ut av, og at to uker uten messenger var altfor ambisiøst. Det er her sjefen skriver til meg, og det er her jeg får livstegn fra broren min i Nepal. Regelen endres: Jeg kan sjekke messenger på kvelden.

PS: Hvis du syns dette er for slapt kan du prøve selv, også snakkes vi etter det.

Dag 4

Det er umulig å skrive meldinger på tastetelefon når man er full.

Dag 5

Måtte spørre en nybakt mamma på Sagene om hjelp til å finne veien til en venninne. Viste fram den gule nokiaen og hun syntes det var riktig så artig å høre om prosjektet mitt. Tilfeldig mellommenneskelig kontakt kan faktisk være hyggelig.

Dag 6

Jeg har Instagram og Google Maps-abstinenser. Har FOMO og vil se storyer fra «By:Larm» og sende reels til vennene mine. Man kan altså få FOMO både med, og uten Instagram! Dessuten begynner jeg å føle meg litt ensom. Jeg savner å tekste, spesielt med kjæresten min som jeg er i langdistanseforhold med.

Jeg begynner også å bli lei av å ta buss uten underholdning, og er i daglig konflikt med meg selv om jeg vil bli hun som leser Dostojevski og avis på bussen, eller ikke. Ender som regel opp med å la det ligge i sekken, og heller lytte til andres samtaler.

Dag 7

Halvveis. I dag har jeg grått på telefonen med en IT-dame fordi jeg ikke kom inn på Canvas uten Microsoft Authenticator, og følte meg så sykt teknisk inkompetent. IT-damen var heldigvis pedagogisk og rolig: «Det går fint, Johanne, dette skal vi fikse», og hjalp meg med å laste ned noe greier. Jeg tørket tårene, sa tusen takk, og fikk levert oppgaven min til tiden.

Har også begynt å tenke over at jeg ikke har hørt på verken musikk, radio eller podkast på en uke. Jeg liker det ikke.

Dag 8

Etter å ha tatt buss i feil retning to ganger måtte jeg ringe til roomien min, og var helt på gråten over at jeg ikke fant riktig buss, eller busstopp hjem.

Begynner dog å føle på en rar ro, og selv om jeg egentlig ikke vil innrømme det, syns jeg kanskje det er litt deilig. Føler meg som en 14 år gammel gutt som har blitt tvunget til å lese en bok av moren sin, og ikke tørr å innrømme at det faktisk er litt spennende.

Dag 9

Var i skikkelig dårlig humør på vei til en middag og alt jeg ville var å høre på «Primadonna» av Marina.

Har også innsett at jeg aldri har vært så lenge uten Instagram siden jeg fikk appen i 2013. What the fuck.

Dag 10

Trening uten musikk begynner bare å gjøre meg sur, og det er vanskelig å abstrahere fra gutta som smeller 150 kg i bakken og roper «Arhhh». Savner også musikk på lesesal, men at jeg i dag kunne høre musikken og nynning fra hun ved siden av hjalp litt. «It’s a quarter after one, I’m all alone and I need you now». Yes, please.

Dag 11

I dag har det vært eksplosjon på Bislett. Det faktum at jeg ikke fikk med meg at det skjedde vet jeg ikke om er en god eller dårlig ting da jeg er en litt bekymra type. Men at jeg ikke fikk med at Charlie Kirk var blitt skutt før dagen etterpå, syntes jeg var pinlig. Jeg fikk heller ikke med meg at Erna Solberg gikk av, selv om det skjedde for en uke siden. Begynner å føle at jeg har bodd under en stein de siste 11 dagene.

I dag var jeg også kakeansvarlig for korøvelsen. Det fikk jeg heller ikke med meg. Sorry!

Dag 12

Jeg er lei av å skrive veibeskrivelser på lapper. Dessuten funker det ikke. I dag måtte jeg få hjelp av et par, tipper de var på første date, til å finne Kunstnernes hus. Det var dritflaut fordi jeg sto i Staffelds gate og kikket rett på Slottsparken. Det burde jo ikke være så dritvanskelig, men de endte likevel opp med å følge meg hele veien.

Dag 13

I dag dro jeg til Storo Storsenter for å kjøpe ny iPhone. På vei inn på senteret merket jeg at jeg gledet meg skikkelig, på en sånn barnslig måte, men på vei ut var jeg rar i kroppen. Vil jeg egentlig si farvel til min gule Nokia?

Dag 14

Begynner å reflektere over skjermtid. Hører fra noen at Linnea Myhre har startet opp et prosjekt hvor man skal redusere ens skjermtid, og der vinner jeg. Skjermtiden min har vært null timer og null minutter de siste to ukene. Likevel har jeg jo brukt tid på mobilen. Det tar blant annet dritlang tid å skrive meldinger – 41 tastetrykk for å skrive «jeg elsker deg<3.»

Dag 15

Det blir en ufrivillig dag 15. Grunnet tekniske problemer fikk jeg ikke den smarte telefonen til å funke. Det betød 8,5 time bilsyk i buss til København, med øynene plantet på veien. Det unner jeg ingen.

Dag 16

Nå er jeg ferdig, og sitter med min nye iPhone 16 i hånden. Jeg synes det er flaut å innrømme, men jeg føler meg mer avslappet nå, med den lysende skjermen foran meg. Kanskje det er sånn folk som prøver å slutte med snus har det når de tar første snus etter to uker pause? Ikke vet jeg, men jeg har mer sympati, og forståelse for dere som prøver å slutte, etter dette prosjektet. Det hadde jeg ikke før.

Likevel har det jo også vært litt avslappende, til tider, å ha dum telefon, og i perioder har vi vært venner. Å bli tvunget til å finne annen underholdning enn musikk, podkast og scrolling har i hvert fall vært sunt for meg. På morgenen har jeg lest papiravis og bok, og jeg har funnet glede i å sitte og spise havregrøten min i stillhet, alene. Men jeg trenger ikke å gjøre det hver dag.

Det har ikke vært lett, men konklusjonen er jeg likevel ikke i tvil om:

Kjære Nokia 3210. Jeg slår opp. Men det er ikke deg, det er meg.