Blindern gjennom linsa

– Blindern er en veldig naturlig bakgrunn for filmen vår, sier Trier, der han krysser Frederikke-plassen.

Selv om sola prøver å lure oss med stadige lysglimt, er det høst. Festen er over, og de fleste trekker sakte i retning lesesalen. Trier går fort og bestemt opp trappa, og er i disse dager også i full fart på vei inn i norske kinoer. I helene har han medforfatter Eskil Vogt.

– TV-serien Blindern, den norske virkeligheten, er vårt neste prosjekt, fleiper Trier.

– Med Sven Nordin i rollen som professor.

Forfatterdrømmen

Sammen med Eskil Vogt har Trier skrevet historien om Erik og Phillip på 23 år, som begge har studert på Blindern og drømmer om å bli forfattere. For å fortelle historien om forfatterdrømmen, kjærlighet, overmot og forventninger, har de filma både på Blindern og i Paris. Alle som har sittet på Universitetsbiblioteket og studert vil kjenne seg igjen. Trier tror flere også vil kjenne seg igjen i guttenes tilstand.

– Mange unge i dag har lyst til å leve av å gjøre noe kreativt, sier Trier.

Vogt er sikker på at det finnes mange på Blindern som egentlig heller ønsker å drive med noe kreativt enn å studere.

– Det er nok lett å føle seg fortapt her, sier Vogt, som selv har tatt blant annet litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Også Kari i filmen studerer på Blindern.

– For Kari er det verste spørsmålet hun kan få: hva skal du gjøre til høsten, sier Trier. Han mener at mange unge i dag føler et sterkt ambisjonspress og krav om å prestere.

Middelklassen

I filmen skildres norsk middelklasseungdom fra vestkanten.

– Men i hvilken grad er det nødvendig å lage en film om den norske middelklassen?

– En film trenger ikke være nødvendig. Dette er ikke noen oppdragende film, sier Trier kontant, og forteller at filmen egentlig var masse løse idéer.

Noe som også viser seg i det endelige resultatet, med en dramatisk utfordrende form med mange digresjoner.

– På denne måten blir den dramaturgisk sett akkurat sånn som unge folk fører sin verbale kommunikasjon. En gruppe unge folk har en faglig diskusjon, så kommer det plutselig en søt jente forbi, da skifter emnet fort, sier Trier, som tror formen dermed understreker at filmen handler om unge mennesker.

Ikke kok kaffe

Selvdannelse, identitetsbygging, ambisjonspress – det er ikke småtteri filmen skal belyse. En noe vågal debut, vil kanskje noen hevde. Uansett: verken Trier eller Vogt er tøffere enn at de søker ly for regnet, som plutselig spruter og minner om at snart er det høst og kinopremiere.

– Du må trene håndverket for å komme deg dit du vil. Det er bare gjennom å lage og se mye film man blir bedre, sier Trier, trygt inne i Georg Svedrups hus på toppen av bibliotekstrappa.

– Men det hjelper kanskje å koke god kaffe til den rette regissøren, for å nå toppen?

– Jeg har ikke tro på den typen nettverksbygging, sier Trier nådeløst.

– Det er i hvert fall bare bortkastet tid hvis man ikke har noe å vise fram, fortsetter Vogt.

– Selv om det er en klisjé, er det beste rådet: du må bare gjøre det, sier Trier, som plutselig stopper en forbipasserende søt jente.

– Halla, du kommer du, eller? spør han jenta.

Hun smiler, nikker og går videre.

– Hun er med i filmen, forklarer Trier.

– Ja, vi hadde forresten en del castingfolk her oppe, når vi lette etter skuespillere, sier han.

– Ja, de fleste interessante mennesker har jo vært innom Blindern på et eller annet tidspunkt i livet, sier Vogt.