Bokbål på UB

– Dette er en paradoksal situasjon, sier Tore Rem, førsteamanuensis ved Institutt for britiske og amerikanske studier.

– Bibliotekarer burde være blant dem som er seg bevisst bokas helhetlige uttrykk, sier han.

Ved Universitetsbiblioteket (UB) har de over to millioner bøker. De kaster alle smussomslagene.

Fra UB får vi opplyst at kastingen har vært praksis i alle år.

– Dette har to årsaker. En praktisk, idet omslagene raskt ville blitt ødelagt, og en pragmatisk, idet det å ta vare på omslagene ville krevet en dobbeltregistrering av hver bok, noe vi ikke har råd til, sier Svein Engelstad, fagansvarlig for kunsthistorie på UB.

– Men hva er det du vil? spør Engelstad.

– Jeg lurer på hva slags boksyn som ligger bak kastingen av omslag.

– Hvordan da?

–

Hvordan er det å være bibliotekar og kaste en del av boken?

– Dette er jo føleri!

– Javel. Så hvis jeg vil vite noe mer om dette, så får jeg heller ringe noen andre?

– Ja, det bør du nok, sier Engelstad.

Bok i fjellet ikke nok

Så Universitas ringer omtrent 15 ansatte ved UB. Alle er klar over at omslagene kastes. Ingen vet akkurat hvem som kaster dem, og ingen vet hvorfor, annet enn at det har med penger å gjøre, og at det alltid har vært slik.

– Det er greit at dette har en pragmatisk og praktisk årsak, men allikevel kommuniserer dette et syn på bøker: Boken er ikke bare en transcendent tekst, den er en fysisk gjenstand, og alle bokens tegn, og spesielt omslaget, er del av kommunikasjonsprosessen mellom bok og leser, noe UB synes å ignorere, sier Tore Rem.

UB er ikke pålagt ved lov å ta vare på omslagene, det er bare Nasjonalbiblioteket.

– Den historiske dimensjonen blir i og for seg tatt vare på ettersom Nasjonalbiblioteket har omslagene i en fjellhule i Mo i Rana. Men UB\'s behandling av omslagene er fortsatt en undervurdering av deres betydning: Det er naivt å tro at kastingen ikke har konsekvenser, sier Rem.

Også ved Nasjonalbiblioteket stiller man seg undrende til UB\'s prakis.

– Jeg har aldri forstått hvorfor de kaster omslagene, sier Harald Hoff, amanuensis ved Nasjonalbiblioteket.

Forfattere skriver ikke bøker

– Kastingen av omslag synes å bygge på et boksyn som hører hjemme i romantikkens geniestetikk, der forfatteren alene gir teksten direkte til leseren, sier Rem.

For ham er det tre måter å argumentere for bevaring av omslagene på.

1. Estetisk. Omslag er en kunstnerisk uttrykksform.

2. Populærkulturelt. Omslagene er en del av boka som utgivelse, som vare, og kan si oss noe om en del av kulturhistorien som tradisjonelt har hatt lav status.

3. Ut ifra et overordnet boksyn.

Siste punkt er viktigst for Rem personlig. UB\'s praksis er med på å fremme et boksyn som ikke tar inn over seg at boken som kulturprodukt alltid er forbundet med en form for kollektivt arbeide: Forfatteren skriver ikke boken; forfatteren skriver et manus. Boken, derimot, er et resultat av en sosial handling, der forfatteren, forleggeren, korrekturleseren, formgiveren med flere deltar.

– Her kan faktisk bibliotekarer selv også være en del av det kommunikasjonskretsløp boken befinner seg i på vei fra forfatter til leser. Når bibliotekarene ved UB kaster omslagene, ignorerer de det kollektive arbeidet som er uløselig knyttet til enhver bokutgivelse, og som de selv ofte kan være en del av, sier Rem.

Ifølge Rem kan UB\'s kastepraksis også synes å være basert på en myte om at man kan ha en

ren tekst, uten forstyrrende elementer. Kastingen tyder på et boksyn hvor en ikke tar på alvor den delen av meningsproduksjonen som har å gjøre med tekstens fysiske forankring: En bok må alltid foreligge fysisk. Dens fysiske dimensjoner, som størrelse, tyngde, papirkvalitet, typografi og så videre, er med på å forme leserens opplevelse av teksten. Og det er dette som er viktigst for Rem: Omslaget er en del av leseropplevelsen.

– Det inneholder noen av de signaler som ligger i kommunikasjonsprosessen, og som leseren forholder seg til, enten han aksepterer de føringer de legger på lesningen eller ikke, sier Rem.

Et historisk produkt

I de siste tiårene har det blitt vanlig at forfattere er sterkt involverte i utformingen av omslagene. Men dette er ikke en ny trend: I et brev til sin forlegger, datert 22. mars 1880, skriver Alexander Kielland om et omslagsforslag han har mottatt:

Men «horribelt»! – det holder jeg paa! Det er mit ramme Alvor, at jeg finder dem stygge og de indbunde Bøger – ildrøde – græsgrønne, himmelblaa – fortvilet fiolette – med tykke Guldklatter – som en Række udmaiede Bondepiger en Søndagsformiddag. En fin Bog må være simpel og solid som en Engelsk Kuffert.

Kiellands brev forholder seg til et vanlig omslag. På samme tid, rundt 1880, ble smussomslagene vanlig i Norge, ifølge Einar Økland, forfatter av

Norske Bokomslag 1880 – 1890.

– Burde ikke UB kjempe for å få ressurser til å ta vare på omslagene?

– Jo, det synes jeg absolutt, sier Økland.

– Det hadde ikke vært så veldig fordyrende. En kunne spare de etter hvert som nye bøker kommer inn, og bunte hver årsproduksjon sammen alfabetisk, sier han.

En som sa stopp

Etter mange telefoner kommer Universitas i kontakt med May Hege Rygel, som er avdelingsbibliotekar ved Fellesbiblioteket på Mat.Nat., som hører til UB.

– Det hender at lånere spør etter omslag, sier hun.

Da har de kommet rett. For Rygel har på eget initiativ spart på omslagene til det som sorterer under generelt naturvitenskapelige bøker.

– Omslagene er fantastiske, sier Rygel.

Hun understreker at det ikke bare er skjønnlitterære bøker som har bevaringsverdige omslag. Derfor kan hun ikke få seg til å kaste alle. Noen har hun hengt opp i en ramme; de andre ligger i en hylle på kontoret hennes. Når skal resten av UB\'s bibliotekarer følge hennes eksempel? Når skal de si stopp?