Brage, Bjarte og det sanne surrogatet
Bjarte Breiteig er både ung, kritikerrost og forfatter. Nå er han nominert til Brageprisen. Likevel mener han at skrivingen bare er et surrogat.
En anmelder har skrevet om novellene til Bjarte Breiteig at «de gjør det ikke lettere å leve, men de hjelper oss til å forstå hvorfor». Store ord om en ung mann, det. Så har da også 26-årige Breiteig skrevet to novellesamlinger med det uforløste i mennesket som gjennomgangstema.
– Alle mennesker er fulle av fravær, sier han.
– Hva mener du?
– Det er alltid noe som mangler, og det er det som driver oss. Vi vet ikke hvem vi er, eller hvorfor vi er satt til verden.
Han tyr til en lignelse for å forklare.
– Tenk deg en arkeolog som finner et potteskår. Idet skåret blir funnet, oppstår fraværet av hele krukken. Slik resulterer funnet hans i en ny mangel. Det er noe av det samme som skjer når et menneske kommer til verden. Det oppstår et fravær av alt vi ikke er, alt vi lengter etter, alt vi ikke forstår, sier Breiteig.
Drives av fraværet
I sin siste novellesamling
Surrogater viser Breiteig hvordan alle forsøker å slippe unna denne problemstillingen. Menneskene en møter i novellene overser hele problemet, later som om fraværet ikke er der. I stedet retter de blikkene mot andre ting, det være seg en kvinne, en gjenstand eller en karriere. Disse objektene blir surrogater for de egentlige problemene og målene.
– Det er dette fraværet av virkelighet som får meg til å skrive, forteller Breiteig.
– Jeg forsøker å uttale fraværet, se det i hvitøyet istedenfor å overse det.
Breiteig mener det kan bli litt for enkelt å stikke av, godt hjulpet av kulturkonsum og overfladiske medier.
– Det er klart det er et paradoks at kunsten forsøker å uttale dette fraværet samtidig som kunsten har noe eskapistisk ved seg. Likevel går kunsten mye dypere enn tabloidene. Litteraturen blir et mer ekte surrogat, fordi den er ærlig, den røper seg frivillig.
Det aller nydeligste
– Hvorfor novellen som form?
– Novellen er så ren, så konsentrert. Jeg er fascinert av det fragmenterte, brå begynnelser, brå slutter. Selv om novellen er selvstendig av natur, er den allikevel oftest en del av en samling, en helhet. Det var deilig å se sammenhengene i Surrogater vokse fram. Alle novellene handler på en eller annen måte om erstatninger, og mennesker som gjennomskuer sine egne surrogater.
– Betyr litteraturpriser og nominasjoner noe for deg?
– Tja... Det er jo alltid hyggelig at noen setter pris på det jeg har investert så mye tid og krefter i. Jeg har tross alt levert fra meg en tekst som skal representere det aller nydeligste jeg kan lage, sier Breiteig.
– Du kan jo vinne litt penger også?
– Ja, he he, du tjener ikke stort på å skrive noveller. Da jeg vant Aschehougs debutantpris, klarte jeg å leve på de pengene i nesten ett år, så litt betyr det jo, innrømmer han.
Oppsøker ensomheten
Bjarte Breiteig trenger å være alene når han skal skrive.
Surrogater er resultatet av selvpålagt eksil i Spania og England, og etter jul drar han til Paris for en ny skriveperiode.
– Jeg oppsøker ofte ensomheten. Når jeg er alene lenge uten å snakke med noen blir jeg utrolig var for inntrykk. Her i byen blir sansene sløvet, det er for mye å forholde seg til. Det blir lett å gå minste motstands vei, når jeg sliter med en tekst kan jeg bare ringe en kompis eller gå på kino. Jeg trenger å sette meg i situasjoner der jeg blir tvunget til å håndtere den vanskelige prosessen det er å skrive.
– Så det er vanskelig?
– Ja, definitivt. Jeg skriver og kaster utrolig mye for hver ferdige novelle, og det er ikke alltid så lett å sette seg ved skrivepulten når du vet at du sannsynligvis kommer til å produsere søppel. Samtidig er det helt nødvendig søppel, for ut av det, før eller senere, kommer det en god tekst.
Deilig unyttig
Breiteig studerte i sin tid til ingeniør i Trondheim. Nå tar han litteraturvitenskap hovedfag her i Oslo, og trives bedre med det.
– På ingeniørstudiet lærer man å bruke teknologi til å gjøre livet mer behagelig eller til å tjene penger. Det er annerledes på litteraturvitenskap, det er så deilig unyttig, sier han.
Det ser ut som han angrer idet han har sagt det.
– Eller lite praktisk nyttig, skynder han seg å presisere.
– Selv om du ikke kan studere til forfatter, burde all forfattere lese mye. Det øker bevisstheten om hva en selv holder på med, og for meg er det enormt inspirerende å lese god litteratur. Det å vite av egen erfaring hva en stor litterær opplevelse kan være, for så å forsøke å skape noe liknende i sin egen tekst, er nyttig for alle som skriver, sier Bjarte Breiteig.