Iran
Irans fremtid kan ikke arves
Det er ingen tvil om at det iranske folket lever under et brutalt regime som har mistet all sin moralske legitimitet. Men solidaritet med folkets kamp må ikke reduseres til støtte for én bestemt person.
Protestene i Iran springer ut av brede samfunnslag – arbeidere, studenter, minoriteter og foreninger og aktivister fra sivilsamfunnet. Kravet er systemskifte og folkelig suverenitet. Å fremstille den tidligere kronprinsen av Iran Reza Pahlavi som en samlende figur for hele denne bevegelsen, er en betydelig forenkling. Han skaper splittelse og dyp skepsis mellom iranere i hele verden.
Pahlavi-navnet er uløselig knyttet til styret under Mohammad Reza Pahlavi – et regime preget av politisk undertrykking, fravær av reell pluralisme og et brutalt sikkerhetsapparat. At dagens regime er mer omfattende i sin undertrykkelse, betyr ikke at folket er blottet for historisk hukommelse.
For mange iranere representerer derfor Reza Pahlavi ikke bare et sekulært alternativ, men også en mulig gjenopplivning av makt konsentrert i én familie.
Et annet sentralt problem er mangelen på et tydelig oppgjør med fortiden. Reza Pahlavi har aldri uttrykt en klar og uforbeholden fordømmelse av overgrepene begått under hans fars og bestefars styre. Han har i tillegg aldri lagt frem en konkret plan for full åpenhet rundt familiens formue, eller en uavhengig gransking og eventuell tilbakeføring av midler som tilhører det iranske folket.
I en bevegelse som krever slutt på korrupsjon og maktmisbruk, er dette spørsmål som ikke kan avfeies. Demokratisk legitimitet forutsetter ansvarliggjøring – også av egen historie.
Demonstrasjonene i Iran er mangfoldige og sammensatte. De har rot i arbeidermiljøer, studentbevegelser, minoriteters rettighetskamp, fagforeninger og den urbane middelklassen. Det grunnleggende kravet er et regimeskifte som får slutt på både et religiøst teokrati og et monarkisk diktatur. De krever folkelig suverenitet.
Det er iranerne selv som må velte regimet gjennom strukturert og kollektiv kamp
Autoritære systemer faller ikke gjennom symboler alene. De faller når det bygges organisert, vedvarende motstand inne i landet, gjennom profesjonsnettverk og koordinert mobilisering. Det er iranerne selv som må velte regimet gjennom strukturert og kollektiv kamp.
En genuin overgang må bygge på brede, representative strukturer som inkluderer ulike politiske retninger, etniske grupper og samfunnslag. Internasjonal støtte bør rettes mot menneskerettigheter, rettsstat og beskyttelse av sivilsamfunnet – ikke mot personfokuserte prosjekter. Irans frigjøring vil ikke komme gjennom nostalgi eller symboler, men gjennom organisert motstandskamp inne i landet.
Hvis målet er ekte folkesuverenitet, må fremtidens styreform avgjøres gjennom en fri og inkluderende prosess – uten forhåndsdefinerte arvinger til makten.
Regimet må bort. Irans fremtid kan ikke arves. Den må bygges av folket selv.
