Iran
Mellom lesesal og luftangrep
For norsk-iranske studenter er krigen i Midtøsten ikke bare nyheter, det er familie, venner og en del av deres egen historie. Vi spurte tre norsk-iranske studenter hvordan det oppleves å studere i Norge mens hjemlandet er i konflikt, og hva som gir dem håp.
– Det er en kjip følelse å ikke kunne gjøre noe med situasjonen, men samtidig må man leve med det, sier Amir Gharib (25).
Han er masterstudent i informatikk ved Universitetet i Oslo (UiO). Gharib levde sine tolv første år i Irans hovedstad Teheran før familien flyktet via Tyrkia til Norge, etter at farens arbeid som journalist gjorde det farlig å bli værende.
Da det iranske regimet slo kraftig ned på protestene i januar, startet han en underskriftskampanje for å få Norge til å revurdere sine diplomatiske relasjoner til Iran. Universitas omtalte kampanjen i januar.
På spørsmål om han kjenner på skyld for å være trygg i Norge mens andre iranere lever i fare, svarer han:
– Jeg føler ikke så mye skyld. Det er mer et ansvar. Det er det samme en nordmann ville følt hvis du bodde i Iran og det ble krig i Norge.
Jeg føler ikke så mye skyld. Det er mer et ansvar
– Ambivalente følelser
Amerikanske og israelske bombeangrep har siden lørdag blitt utført mot Iran. USAs president Donald Trump mener angrepene var preventive. Iran har svart med luftangrep over hele Midtøsten, rettet mot Israel og amerikanske baser i gulfstatene.
Farmasistudent Ayda Nabati (22) ved Oslomet kom til Norge for tre år siden som politisk flyktning, på grunn av morens arbeid som forfatter. Hun er ikke overrasket over at krigen har brutt ut, men beskriver også en følelse av nummenhet.
– Vi har alltid hørt «death to Israel, death to USA» på skolen. Nesten alle visste at dette kom til å skje en dag.
Når det nå skjer, opplever hun det vanskelig å vite hva hun skal føle.
– Før var jeg frustrert og gråt ofte. Hvis jeg ser en video av noen som blir drept på gata nå, er det ganske stor sjanse for at jeg ikke føler noe. Det skjer så mye på så kort tid at du bare blir nummen.
Fortvilelse og motivasjon
Nabati opplevde at uroens tyngde traff midt i eksamensperioden.
– Da det skjedde 7. og 8. januar, hadde jeg organisk kjemi-eksamen om en uke. Jeg hadde nesten null konsentrasjon.
Hun forteller at mange i hennes generasjon har demonstrert mot styresmaktene, og betalt en høy pris.
– En gang så jeg at en jente med samme alder og etternavn som meg som hadde blitt drept. Jeg tenker på henne hele tiden. Hva er egentlig forskjellen mellom meg og henne?
Skyldfølelsen blir en drivkraft til å bidra, selv om man befinner seg på et trygt sted langt vekk fra konflikten.
– For å ha det litt bedre tenker jeg at jeg må være aktiv. Jeg må gjøre mitt beste i livet for å fortjene det livet jeg har fått.
– Etter hvert blir man litt avstumpa
Nima Mazogi (25) studerer internasjonale studier ved UiO. Han er født og oppvokst i Norge, men har kurdiske foreldre fra vest i Iran. Da 12-dagers krigen mellom Israel og Iran brøt ut i fjor sommer, var foreldrene hans på ferie i hjemlandet.
– Jeg har aldri vært så stressa i mitt liv, sier han.
Samtidig forteller han at følelsen av nummenhet også kan vokse når konfliktene blir mange, og at følelsene er sterkere når det gjelder de som står han nær.
– Dette er ting som først og fremst rammer de som faktisk lever midt i det. Jeg er bare glad for at foreldrene mine er her nå, og ikke der.
Han beskriver hvordan han knapt sov, spiste eller klarte å konsentrere seg under 12-dagers krigen.
– Nå er det tredje gangen Iran er i konflikt på ett år. Etter hvert blir man litt avstumpa. Selv om man ikke støtter Khamenei-regimet, betyr ikke det at man støtter innblanding fra land som allerede har «rævkjørt» landet ditt. Man må tenke over hva det egentlig er man heier på.
Mazogi følger nøye med på hvordan konflikten omtales og stiller seg kritisk til de som ønsker angrepet velkommen.
– Det er jo regimeskifte mange snakker om. Men samtidig dør barn, boligstrøk bombes. Det kommer på bekostning av enorm lidelse. Det er ikke et nullsumspill.
Han peker på erfaringene fra land som Afghanistan og Irak, som begge har opplevd amerikansk intervensjon med langvarige negative konsekvenser for landene
– Hver gang stormakter blander seg inn, ser vi at det ofte blir verre for folk på bakken. Det vokser ikke et egalitært samfunn av maktbruk og drap på sivile, spør du meg.
– Vi har et alternativ
For informatikkstudenten Gharib har krigen gjort tilhørigheten sterkere.
– Det er kanskje en tid hvor jeg føler meg mer iraner, sier han.
Samtidig som han studerer mot en grad i informatikk, følger han kontinuerlig med på nyhetene fra hjemlandet.
– Før krigen kom, gikk jeg rundt og ventet på den. Jeg satt oppe til tre–fire om natta for å se om det skjedde noe.
Gharib mener løsningen må komme innenfra.
– Det er en kamp iranere selv har startet og jobbet for lenge. Målet er et demokratisk system. Et sekulært system, hvor religion og politikk ikke er blandet.
Han viser til tidligere kronprins i Iran Reza Pahlavi II, som ønsker et overgangsstyre og rask folkeavstemning.
– Vi har et alternativ. Det er ikke Irak eller Afghanistan. Mange iranere vet at dette er et annerledes case.
Å være talsperson – frivillig eller ufrivillig
Alle tre forteller at medstudenter har tatt kontakt i forbindelse med urolighetene. Følelsen av å være talsperson for konflikten oppleves både som omsorg og slit.
– Jeg får mange meldinger, sier Mazogi.
– Jeg føler at jeg må representere litt, men det kommer fra empati og oppriktig bekymring. Hvis jeg kan forklare mer nyansert, så er det fint.
Gharib opplever det annerledes nå.
– Vanligvis er det hyggelig å forklare. Men nå er det kanskje på et punkt hvor man selv heller ikke vet hva som skjer.
Nabati setter pris på at medstudenter viser omtanke, men også på å få være i fred.
– De spør hvordan det går med meg. De forstår at det er tungt. De spør ikke så mye om politikk, og jeg setter pris på det.
Håp på ulike premisser
Når de blir spurt om fremtiden, både til Iran og for seg selv, er svarene forskjellige.
Mazogi håper en dag å kunne reise tilbake uten frykt.
– Jeg vil kunne besøke fettere og kusiner, se landet foreldrene mine er fra. Men jeg ser ikke for meg at det skjer på mange år.
Han er skeptisk til at ytre maktbruk kan skape det Iran trenger.
– Ja, kanskje får man ønsket utfall. Men hvis tusenvis må dø og regionen ødelegges igjen, er det ikke verdt det.
For Gharib handler håpet om systemendring.
– Det gir håp at det finnes et konkret alternativ. Et overgangsstyre, frie valg, og et sekulært demokrati. At religion og politikk skilles.
Nabati finner håp i tegn til svekkelse av regimet, spesielt dødsfallet til den tidligere statslederen Ayatollah Ali Khomenei.
– At dette faktisk kan ta slutt, gir meg håp. Jeg har en offentlig profil hvor jeg informerer gjennom kunst og nyheter. Det er min måte å bidra på.
Selv om de tre studentene står på ulike sider i spørsmålet om internasjonal innblanding og politisk strategi, deler de én erfaring: Å være student i Norge mens hjemlandet er i krig er en konstant mental dobbelthet.
