Den frie vilje

Da Geir Ellingsrud holdt sin tiltredelsestale ved rektorinaugurasjonen ifjor, sa han blant annet at «forskningen skal være fri og ubundet». Hva innebærer det at forskningen skal være fri? Professor i filosofi, Arne Johan Vetlesen, prøver seg på en definisjon:

– Det må være at den enkelte forsker står fritt og uhindret, til både å velge studieobjekt, og studere med de metodene man ønsker, så fremt de ikke er uetiske.

Selvsensur

Vetlesen er selv en forsker som nyter slik frihet. Han pleier ikke spørre noen om hva han skal forske på.

– Jeg er en sånn gammeldags forskertype. Når jeg skriver en bok, gjør jeg det etter eget forgodtbefinnende. Jeg er på en måte verken avhengig av klarsignal eller økonomisk støtte.

Denne situasjonen er etter hans oppfatning likevel ikke betegnende for alle forskere. Filosofiprofessoren mener det finnes et implisitt krav om en viss type lojalitet til administrasjonen, noe som gjør det vanskelig å snakke om ubundet frihet innen forskningen.

– Vi snakker også om en mer subtil form for selvsensur her. Det at man som forsker blir mer avhengig av å få en godkjenning, mener jeg opplagt vil føre til at folk vil kvie seg for å gå ut med kritikk av ledelsen.

Kvalitetssikring

Dersom det er en fordel at forskningen skal være fri, ville det være behjelpelig å få vite hvordan ufri forskning ser ut.

– Hva man kan forske på er jo avhengig av ressurser. Det finnes eksempler som viser at der næringslivet har støttet forskning av en spesiell type, har en større prosent av resultatene endt opp som gunstigere for oppdragsgiveren, enn der forskningen har vært helt fri, sier medisinprofessor Haakon Breien Benestad.

Benestad, som er prorektor og forskningsansvarlig ved Universitetet i Oslo, påpeker at det er liten grunn til å tro at det bare er høyst etiske mennesker i forskningsmiljøet. Både forskeren og samfunnet har derfor godt av at det finnes kontrollinstanser, mener han.

– Hva gjøres for å unngå at forskningsresultater blir misbrukt?

– Det mange av tidsskriftene nå gjør, er å kreve at forskere publiserer alle resultatene i en database. Dette gjøres for å forhindre at kun de resultatene oppdragsgiveren liker publiseres.

Ytringsfrihet

I lys av tilfeller av forskerjuks den siste tiden, har det blitt stilt krav om bedre sikring av ulike forskningsresultater.

– Er det ikke viktig at noe forskning blir stoppet, som for eksempel en historikers fornektelse av Holocaust?

– Jeg synes forskere skal få mene hva de vil, men at i et slikt tilfelle blir det desto viktigere å gjendrive denne forskningen i offentligheten, sier Vetlesen.

Benestad påpeker at det i alle tilfeller ville bli vanskelig å få publisert et slikt arbeid.

– Men samtidig står jo ytringsfriheten veldig sterkt i Norge. Man skal slippe frem de som har upopulære synspunkter også.

Meningsmangfold

Benestad ser i så måte ut til å stole på at tidsskriftene har gode nok kontrollmekanismer til å forhindre at dårlig forskning blir publisert.

Redaktør i Samtiden, Cathrine Sandnes, forklarer prosedyren.

– Vi har et redaksjonsråd på åtte medlemmer, i tillegg til meg selv. De gangene vi er i tvil om noe skal trykkes eller ikke, sender vi det ut til medlemmer i rådet. Samlet utgjør de en ganske bred kompetanse, men dersom de ikke vet noe om et gitt emne, så vil vi hente inn eksperter på området.

– Hva gjør dere dersom det kommer inn en artikkel som fornekter Holocaust?

– Det kunne være interessant å trykke en slik artikkel, for å vise frem et kontroversielt standpunkt. Jeg mener at visse tema vil være i offentlighetens interesse, selv om redaksjonen i Samtiden ikke går god for meningene som ytres. Dersom vi hadde trykket en slik artikkel, så ville det vært med en annen interesse enn den om at Holocaust ikke fant sted.