Det godes banalitet

– Trance, Techno, A1 og Britney Spears. Jeg elsker A1!, fastslår Linn Bratlie fra 9D.

Det går svært så moderne for seg når Per Gussgard underviser noen av skoleklassene på Skøyenåsen skole i musikk. Et besøk i musikktimen på ungdomsskolen bekrefter om ikke annet at musikkfaget er et estetisk pustehull i skolehverdagen.

«Elevene skal lære seg å synge, spille og danse med glede og innlevelse gjennom en bred innføring i sang- og dansekulturen vår.» Slik sies det i musikkdelen av Læreplanverket av 1997 (L97). I løpet av hele L97 nevnes ikke ett ord om andre grunnfølelser som tristhet, sinne, angst og avsky.

– Når kunst bare skal bety glede i en slik banal forstand, blir det mye kunst som faller utenfor, sier Øivind Varkøy oppgitt.

Banale læreplaner har plaget Øivind Varkøy en hel del mens han har skrevet på sin doktoravhandling Musikk for alt (og alle). Han har analysert de fire læreplanene som har vært brukt i grunnskolen etter krigen, inklusive L97 som er gjeldende i dag.

Vidundermedisin

I avhandlingen formulerer han seg slik: «Musikken kan i følge L97 bygge bro over generasjonsmotsetninger, skape forståelse og toleranse for fremmede kulturer og danne grunnlaget for utviklingen av et positivt skolemiljø. Det hevdes videre at musikkaktiviteter gjennom samhandling, samvirke, trivsel og kontakt skaper tilhørighet og identitet.»

– Du slakter læreplanen?

– Nei, jeg vil ikke si det. Jeg har påpekt at det finnes en generell tendens til at kunst blir tillagt flere og flere funksjoner. Den blir nyttig for stadig mer, sier Varkøy.

Kunst, ikke pustehull

Varkøy mener planen L97 har sine gode sider. Det er bruken av klisjeer og måten musikk reduseres til et nyttig redskap han problematiserer.

– Språket om kunst er uhyre unyansert, og da blir det nesten løgnaktig. Det er ikke problematisk for meg som musikkviter å lese fagplanen og skjønne hva de mener. Problemet er når en ufaglært lærer skal gjøre det, sier Varkøy.

Musikk vurderes primært som et middel i allmennpedagogiske bestrebelser. Varkøy mener ikke at dette er problematisk i seg selv. Det blir bare veldig annerledes enn det kunstnerne selv vurderer musikken ut i fra.

– Ville det vært bedre hvis samfunnet fikk utdannet masse kunstnersjeler?

– Jeg mener bare at hadde vært bedre hvis grunnskolen hadde lagt det til rette for at elevene kunne ha lært seg å forholde seg til musikk som kunst, ikke som estetisk pustehull i en slitsom skolehverdag.

Skøy

Musikklærer Gussgard på Skøyenåsen er klasseforstander for 9E og underviser klassen sin i musikk, selv om han egentlig er realfaglærer. Musikk-kompetansen er likevel ikke avskrekkende. Han spiller selv gitar i et irskinspirert band.

– Elevene blir veldig lei seg hvis den ene timen med musikk må gå ut på grunn av et annet arrangement. Det blir også lite kontinuitet med bare én time, sier Gussgard.

Et titalls elever nærmest jubler over musikk, selv om de mener det er alt for lite med den ene timen i uka. Janna Madsen fra 9E stønner.

– Det er altfor få musikktimer. Dessuten er det bare lærerne som spiller selv, sier hun oppgitt og agerer lærer med bassgitar.

– Det blir for dumt! sier hun og påpeker at det ikke er noe poeng å skrive oppgaver om Elvis når man kan spelle Elvis.

Janna spiller ellers gitar og liker alt av musikk.

– Hun er skikkelig musikkfrik, konstaterer Timan Taagholi fra samme klasse.

Hvem står egentlig bak?

Varkøy bør kanskje vite hvem som egentlig lager fagplanene for musikkundervisningen.

– Ja, si det. Den generelle delen i L97 er skrevet i Departementet av Gudmund Hernes og hans håndplukkede menn og kvinner. Fagplanene skrives av folk med ekspertise, men de fleste som skriver læreplanene har ikke spesielt høy kompetanse. Da hadde de ikke skrevet om «gleden ved det vakre», sier han.

– Har du vært i kontakt med dem som lager planene under arbeidet med avhandlingen din?

– Jeg har ikke gjort intervjuer, men jeg har snakket med dem. De er jo ikke helt enig med det jeg mener.

Det foreligger så vidt Varkøy vet ingen konkrete planer for å skrive en ny fagplan. Lilletun skal ha vært inne på tanken, men det ble det ikke noe av.

– Dette er for øvrig ikke en reklame for at jeg skal sitte i denne gruppen! Det er vanskelig å lage de planene. Da er det mye bedre å sitte her og kritisere, fastslår Varkøy.