Dialektkampen

Du hører dem hver dag. Noen forstår du instinktivt, andre tenker du kanskje burde forsvunnet da TV, radio og Internett ble allemannseie. For hva betyr egentlig «kest»?

Når studenter fra hele landet søker til Oslo, møtes dialekter fra de fjerneste avkroker daglig. Noen legger om eller endrer på dialekten for å slippe stedstilknytningen eller for bedre å bli forstått. Andre igjen styrkes og vokser på hvert «hva sa du?» de møter.

– Eg ska pressa inn at Norge består av dialekta. Dei e kanskje ikkje overeksponert før da her i Oslo.

Brit Kristin Heltne (23) presser hardt. Lydene fosser utover, stavelsene går sammen til raske ord som flommer ut i en dyp fjord.

Dette er hennes femte år i hovedstaden, men hun har ennå ikke gitt etter for språkpresset i Oslo. Storby, bokmål, gjentatte «hæ?» fra dem hun snakker med: Ingenting skal knekke den rene Lustra-dialekten fra innerst i Sognefjorden.

– Min taktikk e å ikkje ta vekk noken ord. Eg seie mitt bastant. Viss eg seie ein setning og noken seie «hæ?», so seie eg setningen akkurat likt oppatte ein gong te. Viss dei igjen seie «hæ?», so legge eg om heile setningen te østlandsk.

Den unge arkitektstudenten lener seg framover i sofaen på Arkitekthøgskolen, bryr seg ikke om blikkene fra de forbipasserende.

Ikke alle forstår hvorfor noen vil ha «pote» til kjøttkakene og hvorfor man skal pakke flyttelasset i «øskja». Men det får bare være, mener Brit Kristin.

Hun har hørt hva som skjer med en dialekt om enkeltord legges vekk for å gjøre seg forstått.

Som 22-åring flyttet Brit Kristins mor fra Ryfylket i Rogaland til Luster og fikk seg jobb på gamlehjem. Mange av de eldre slet med å forstå rogalandsdialekten, så hun la om de ordene de slet mest med. Tonefallet endret seg litt etter litt.

– På berre noken få år hadde ho mysta mykje av dialekti, forteller Britt Kristin.

Hun skal ikke bli som sin mor. Om noen ikke forstår henne, vel, så får det være deres problem.

– Eg syns jo det e ei so fin dialekt. Eg digga i-endingane. Som fjelli. Å soli.

Brit Kristin beskriver det som en motstandskamp.

– Da må eg verkele berre køyra på. Før eller seinare berre pressa eg da inn i hjernane te folk at sånn ska det vera. Sånn prata eg, sånn skrive eg, dikka får lera da.

Å bli forstått og å vise identitet – det er det dialekt handler om.

– Å holde på dialekten hører sammen med en generell stolthet over hvor man er fra og at kulturen har et godt renommé, sier professor i lingvistikk ved Universitetet i Oslo, Janne Bondi Johannessen.

Alle endrer måten de snakker på etter hvem de snakker med. Det er helt naturlig og ligger i alle mennesker. Det handler i bunn og grunn om at vi vil bli forstått, og at den siden vi ønsker å vise blir forstått.

Noen endrer mye, mens andre jobber hardt for å endre minst mulig. For mange er det møtet med Oslo som blir det kritiske punktet.

– Oslo har stor definisjonsmakt. Her kjenner vi igjen de fine forskjellene mellom dialektene i vårt nærområde, og da er det ingen av dem som er så fine som måten vi oslofolk snakker på, sier Johannessen.

De som kommer fra et sted langt nok vekk fra hovedstaden, er derimot ikke så utsatt. For dem er forskjellen fra oslodialekten så stor at de ikke blir utsatt for de samme fordommene, forklarer språkforskeren.

I bunn og grunn er dialekt språk, og språk er kommunikasjon. Om budskapet ikke forstås, er kommunikasjonen feilslått.

– Det var første gangen eg skulle invitere hu som no e kjæresten min med på surfedate. Eg ringe te henne og snakke me henne og får «ja, ja». Og eg drar og gleder meg, men så møter ingen opp. Hun fikk spørsmål fra venninnene sine om hva eg lurte på. «Nei, jeg vet ikke, jeg sa bare ja», sa hu.

For Christian Eidsmo (25) fra Hundvåg i Stavanger handler alt om å bli forstått med skarre-r, ikke rulle-r. Barndomsdialekten er ikke helt borte etter over tre år i Oslo og to år i Bergen – men mye er forandret.

– Eg har blitt mye penare i språket, endingar blant annet. Tonefallet er blitt flatere. Det e ikkje så livlig å dynamisk. Men snakker eg med min mor og far så e eg på Stavanger-dialekta igjen. Eg bytte ut i fra hvem eg snakker med. Når eg hører de har Stavanger-dialekt eller e fra Vestlandet, så smyge eg meg over igjen, forteller Christian.

Men han smyger ikke godt nok. Ikke for dem hjemme på Hundvåg.

– Det starta me at eg ikkje ble helt forstått da eg prata i samme tempo som me gutta hjemme.

Dermed la han om litt etter litt. Han innrømmer det ikke hjemme, men når han sier «nei nei, eg har ikkje lagt om» til kompisene på Hundvåg, er det ingen som lar seg overbevise.

Christian tar det ikke så tungt.

– Det handler kun om å bli forstått.

Tilbakelent og rolig forteller han at det ikke er så veldig viktig for ham å flagge hvor han kommer fra med språket han bruker. Men selv om dialekten først og fremst er en måte å snakke på, så vil han ikke legge vekk alt det som skiller Stavanger-dialekten fra østlandsk.

– Eg trur eg beholde r-ene mine. De tror eg ikke forsvinne.

– Det meste av tilpasning skjer uten at man er veldig bevisst, sier lingvistikkprofessor Johannesen.

Hun forteller at tonefallet ofte lar seg påvirke, men at noe ofte henger igjen – som avslører hvor man kommer fra. Det er først og fremst på enkeltord man best og oftest merker at dialekten er på vei over i en ny form. Man tar i bruk nye ord, glemmer gamle, og bøyer dem forskjellig.

– Enkeltlyder er derimot veldig vanskelig å endre i voksen alder, som r-en for eksempel, sier hun.

Skarrer man som ung, skarrer man som oftest livet ut.

Som oftest. Eirik Gjønnes Nilsen (21) både skarrer og ikke skarrer. Snakker du sørlandsk med ham, snakker han sørlandsk tilbake. Er du trønder, er han trønder.

– Da æ va vældi liten, før æ bynnjt i barnehagen, så snakka æ trøndersk for mamma e trøndersk. Men jeg bodde på Østlandet, i Bærum, så fra barnehagen til jeg skulle begynne i tredje klasse snakket jeg østlandsk. Og så bodde æ på Sørlandet fra 2000 te 2011. På Flekkerøya, utenfor Kristiansand. Det e ei lita øy som kalles for beltespenna på bibelbelte. Mi har Norges best besøkte søndagsskole.

For Eirik er det ingen kamp mot eller for å bli forstått.

Siden han flyttet fra Flekkerøya til Oslo har det gått i østlandsk, men snakker han med en trønder blir «jeg» til «æ», og møter han en sørlending mykner konsonantene, og tempoet dras ned.

– Jeg har ikke noe sterkt identitetsdrag mot noen av stedene jeg har bodd eller dialektene jeg bruker. Språkidentiteten min er ikke så sterk, og jeg synes ikke det er så viktig. Det er et verktøy mer enn en identitet.

Eirik har bodd på Østlandet og på Sørlandet og har slekt fra Sørlandet og fra Trøndelag. Selv sier han at han er fra et sted midt mellom. Dialektene derimot, er langt mer stedbundne. Det var aldri aktuelt for ham å ende med en blandingsdialekt. Nå skifter han mellom dialektene som den enkleste ting i verden.

– Det blir bare en måte å snakke på. Det er et bevisst valg hvordan jeg velger å uttale ordene. Æ snakke trøndersk bare, for det e itj nå som kræve så gæli my.

Selv om dialekten forandres, er Eirik den samme. Statsvitenskapsstudenten beholder en stoisk ro. Selv om tempoet dras opp med østlandsken og ned med sørlandsken er kroppen den samme, like rolig. Toneleiet svinger opp og ned med de trønderske ordene, men øynene holder seg fast.

Da han flyttet til Flekkerøya tok det ham bare noen måneder før han snakket som resten av klassen. Sørlandsken var ikke helt fremmed for ham. En far fra Sørlandet gjorde overgangen enklere. Da han etter videregående flyttet inn til Oslo for å studere, ble barneskolens østlandsk primærdialekten. Men hva som er grunnmålet hans, er ikke Eirik helt sikker på.

– Jeg vet ikke hva jeg drømmer på.

– Mari Maurstad sa at språket er ens visittkort. Man dytter det jo i fleisen på andre. Med en gang man har sagt noe, har man avslørt litt hvem man er eller hvem man vil være, sier lingvistikkprofessor Johannessen.

Med en ny dialekt kan man framstå som en ny person. Snakker man flere dialekter, kan man være flere.

– Snakker jeg sørlandsk med østlendinger i Oslo, så er det en rolle. Men om jeg snakker sørlandsk med en sørlending, så er det ikke det, sier trøndersørlendingsbærumsgutten Eirik.

Han mener at selv om han bytter etter hvem han snakker med eller hvor han er, så er det ikke noe han bruker bevisst for å framstå best mulig eller mest passende. Men han forstår at Sørlands-Eirik og Østlands-Eirik kan oppfattes som forskjellige.

– Det er helt klart at folk får andre konnotasjoner og assosiasjoner til deg når du prater én dialekt over en annen. Man forholder seg annerledes til en vestlending enn en østlending. Man antar at det ligger noe bak der som er forskjellig.

I Oslo samles alle landets dialekter. I den daglige samtalen er det kanskje ikke så viktig hvordan de høres ut, hvor de kommer fra, så lenge vi forstår hverandre. Språket er et verktøy. For andre igjen er dialekten identitet. Det viser hvor vi er fra.

Og neste gang en sogning sier «kest?» – da spør de deg hvor noe er.