Dødsdikt fra lesesalen

LITTERATUR: – Å ta bilde på gravlunden? Nei, det blir for dumt. Så oppstilt.

Tyra Teodora Tronstad tviler, kvier seg, nekter. Selv om det bratte hvilestedet ved Vestre Aker Kirke kun ligger et steinkast fra solveggen ved Domus Theologica, og debutdiktsamlingen hennes vitterlig handler mye om bortgang og spadetak i jorda, blir hun sittende. For så vidt passende nok det også – lesesalene på Det teologiske fakultet (TF) fungerte som skriveplass da diktsamlingen «Mandag morgen står de døde i kø» ble til.

– Jeg ville skrive masteroppgave om det gudløse i Tor Ulvens univers, men jeg ble mer og mer opptatt av egen skriving. Da havnet masteroppgaven på hylla, sier hun.

Kister og vogner

«Mandag morgen står de døde i kø» besøker kjølerommene, bårebilene og sakristiene på vei mot den siste hvile. Tronstad vil tydeliggjøre de levendes posisjon ved å beskrive døden fra denne siden. Gravferdskonsulenten går igjen i flere av diktene.

– Jeg hadde sommerjobb i et begravelsesbyrå, og tematikken tvang seg inn. Gravferdskonsulenten omgås noe som er utrolig vanskelig og trist, men det slo meg at mange av dem virket gladere enn mange andre jeg kjenner. De har en utrolig praktisk tilnærming til døden.

– Du skriver veldig konkrete dikt om disse temaene?

– Jeg tror det er lett å ty til abstraksjoner om døden, særlig på et sted som TF. Å finne et språk for konkrete ting har vært et prosjekt for meg. Kanskje diktene nærmer seg det banale, og kanskje det er greit nok. Men jeg skriver jo om andre ting enn døden også.

– Som hva da?

– Jeg skriver mye om T-banen.

– Hvorfor det?

– T-baneturer er en eksistensielt spennende situasjon.

– Seriøst?

– Tenk deg da, du sitter midt i fjellet badet i kunstig lys omgitt av folk du ikke har sett før. Jeg syns det er fantastisk å betrakte folk i T-banevogner. Man faller gjerne dypt inn i egne tanker. Folk kan bli veldig skjøre i sånne situasjoner.

Poesi og eksamener

Tronstad syns lesesalen på Domus Theologica er universitetets fineste.

– Det er et flott sted å skrive. Jeg avla eksamener også, selv om dikt er det viktigste. Lånekassen har nok finansiert mange debuter gjennom tidene.

– Vurderer du å vende tilbake til teologistudiene?

– Folk spør meg om det, men jeg merker at problemstillingen ikke bryr meg så mye. Jeg hadde egentlig tenkt å ta med et eksemplar av boka til veilederen min i dag, for å vise at det kom noe ut av det, men jeg glemte det.

Oslo og OBOS

Hvis du satte lykter på kistene folk ligger døde i

når de blir transportert fra ett sted til et annet

og fikk se dem en stund fra oversiden

ville du sett hvordan de døde beveger seg

langs streker og buer

over hovedveier og rundkjøringer

gjennom veikryss, overganger og fartshumper

(Fra diktet «Utsikt i august»)

Byen har en sentral plass i Tronstads poesi.

– Jeg er en typisk Oslo-dame, flyttet hit fra Østerdalen.

– Hva betyr Oslo i poesien din?

– Det blir min konkrete verden. Det finnes interessante steder her – jeg kunne godt tenke meg å tilbringe en del tid på en døgnåpen kiosk, for eksempel. Jeg liker ting som ikke nødvendigvis er så fine, sier Tronstad.

Hun tenker seg om.

– Jeg liker godt høye hus.

Kort tenkepause.

– Jeg vet ikke, jeg.

Selv de mest konkrete ting kan være uangripelige. Men hun slapp nå unna kirkegården.

– Kjennes det noen gang belastende å skrive dikt, attpåtil om alvorstunge emner?

– Det er ikke så mange som leser dikt, og jeg kjenner vel ikke så mye på den patosfylte dikterrollen. Men for tiden jobber jeg i OBOS-bladet, som sendes ut til 350 000 mennesker i Oslo. Så mange lesere – det kan jeg bli nervøs av.

Les anmeldelse av «Mandag morgen står de døde i kø» på side 14.