Ekspertforfatterne
Får man ekstra prestasjonsangst av å skulle skrive skjønnlitteratur når alle man omgås til daglig er litteraturvitere – og man i tillegg er en selv?
– Det å skrive skjønnlitteratur er like slitsomt for alle, tror jeg. Man jobber med noe som betyr veldig mye for en, og vil gjerne at folk skal se kvalitetene ved det en driver med, sier Christian Refsum.
Han er litteraturviter ved Universitetet i Oslo og har nettopp gitt ut diktsamlingen Offbeat/Nye dager. Tidligere har han gitt ut novellesamlingen
Transport.
– Hva slags tilbakemeldinger har du fått fra kollegene?
– Jeg har fått mindre tilbakemelding fra dem enn forventet, men det meste av det som har kommet har vært positivt. Kritikk har kommet indirekte, som for eksempel «jeg likte den andre delen av boka bedre enn den første», sier Refsum smilende.
Lave ganger, høyt tak
Henrik H. Langeland er stipendiat ved samme institutt som Refsum. Han er mest kjent for boka
Wonderboy.
– Boka var et forsøk på å skrive en type skjønnlitteratur som tradisjonelt har ligget utenfor litteraturvitenskapens kjerneinteresse. For meg personlig fungerte skrivingen av Wonderboy som en litteraturvitenskapelig avlæringsprosess, men også som en berikelsesprosess – også i litteraturvitenskapelig forstand.
En skulle tro at en bok som forsøker å skrive seg vekk fra kjernen av det litteraturvitenskapelige ikke ville bli særlig godt mottatt i kjernen av det litteraturvitenskapelige instituttet. Men Langeland har ikke fått ekstra prestasjonsangst av den grunn.
– Den litterære takhøyden på instituttet er mye høyere enn gangene her skulle tilsi, sier Langeland, og forsikrer om at de tilbakemeldingene han har fått har vært positive.
Å si det slik
– Hvordan påvirker jobben på instituttet dere som skjønnlitterære forfattere?
– I leseprosessen er det fint å kunne se forskjellige ting i teksten, slik jeg som litteraturviter er trent til å gjøre, sier Refsum, som mener at de to rollene virker gjensidig berikende.
Ifølge ham selv blir han mer opptatt av å få frem rikdommen og spennvidden i en tekst, enn å nagle fast en bestemt tolkning. Langeland mener også at de to rollene påvirker hverandre positivt , men kaller det «to forskjellige kontinenter på samme litterære planet.»
– For meg er det viktig å holde de to aktivitetene adskilt, og ikke skrive som en
litteraturviter når jeg skriver skjønnlitteratur og omvendt. Skjønnlitterære tekster skrevet av litteraturvitere er jo ofte veldig eksperimentelle, for å si det slik.
