En grunnløs appell
Kulturell boikott har lite for seg så lenge man ikke har et klart mål.
«Når jeg ser at klart merkede FN-bygninger og universitetsstrukturer blir strategisk bombet og barn blir drept av snikskyttere, så går grensen for meg i forhold til å udiskutabelt støtte samarbeid mellom israelere og norske eller palestinske institusjoner. Da går jeg for en boikott.»
Ordene tilhører Henrik Placht, prosjektleder for Kunstakademiet i Ramallah og ansatt ved Fakultet for visuell kunst ved Kunsthøgskolen i Oslo. I forrige uke tok han ved flere anledninger til orde for en boikott av israelske kunstnere.
Placht velger konfrontasjon på feil område. Problemet med en ubetinget kulturell boikott, er at det kan ramme så fryktelig feil. Der den økonomiske boikotten rammer klare mål med klare midler, blir den kulturelle boikotten en vagere symbolhandling som kan gi et viktig signal til feil folk. Symbolhandlinger kan være fint, men bare om de er underbygget med de riktige argumentene og rettes mot det rette segmentet.
Placht avskriver med dette at det faktisk finnes en opposisjon i Israel.
Den kulturelle boikotten er i seg selv et symbol på avmakt. Man vil ramme Israel der man kan, også der det gjør minst vondt, som i kunst og kulturliv. En kulturell boikott kan kanskje være effektiv for den enkelte som velger å innta et standpunkt i konflikten. Men en generell og ubetinget boikottoppfordring, slik Placht legger opp til, vil neppe være særlig tjenelig. Placht avskriver med dette at det faktisk finnes en opposisjon i Israel, og minst like problematisk blir kulturboikott når en vet at denne opposisjonen ofte er å finne på den politiske venstresiden i kulturliv og akademia.
Plachts argumentasjon hviler på det faktum at Israel dreper. Det holder ikke. For er det slik at israelere dreper, alle som en? Organisasjoner som Bat Schalom, PeaceNow og Gush Shalom er blant dem som faktisk jobber aktivt for palestinernes krav om rettferdighet, som demonstrerer og aksjonerer for å hindre overgrep utført av deres egen stat. Palestinakomiteen mener at utviklingen i israelsk opinion er svært viktig for palestinerne og for solidaritetsbevegelsen. Å støtte potensielle motkrefter i Israel er en viktig drivkraft fram mot en fredsløsning.
Man kan håpe at kunststudenter og folk generelt velger å gjøre sine egne overveielser når standpunkter og markeringer skal gjøres, og ikke følge den blendende massesuggesjonen som Placht ser ut til å være utsatt for. Som prosjektleder for Kunstakademiet i Ramallah har nok Placht en viss innsikt i det politiske klimaet blant kultursegmentet i Israel. Derfor er det rart at oppfordringene til Placht fremstår så korttenkte og unyanserte. Og med sine uttalelser avskriver Placht altfor lett en av akademias grunnpilarer: disputt.
