Er Universitetet til salgs?

Jeg har en visjon om et ekte sted. Et sted vi ikke utsettes for den ene kjøpsoppfordringen etter den andre. Et offentlig rom som ikke er eid av andre enn de menneskene som beveger seg i det. Et offentlig rom som er fritt, pulserende og levende. Er Universitetet et slikt sted?

Jeg er ikke alene om å kjenne kapitalmaktens klamme hender rundt halsen. Jon Skjerdal, Nattjazzens høye beskytter, takket i september pent nei til Kulturprisen 2005 fra Bergen Kommune. Han forlot blomster, diplom og 25.000 kroner igjen på podiet – fordi Bergen nå gjør som Oslo og selger sjela si til reklamegiganten Clear Channel (CC). Oslo Byråds tre år gamle og 15 år lange avtale med CC har fått selskap av realiseringen av en åtte år gammel avtale med Hafslund og JC Decaux (JC). Og kanskje har vi større grunn til å klage enn bergenserne. For Hafslund og JC er i gang med å sette opp 70 fire meter høye reklametårn. Varighet: Ubegrenset. Aksjonsgruppa Stans! er blant de som har engasjert seg sterkest mot dette, og 30 av tårnene har forløpig ikke blitt satt opp.

Sammen deler vi en felles frykt for vanskeligere levevilkår for de små butikkene, for kulturlivet, og for alle de som ikke har økonomiske muskler til å kjøpe seg inn hos haiene. En frykt for at vi snart ikke er borgere i en by med yrende kulturliv – men kunder hos den globale verdensøkonomiens supermerker. Universitetet skal være et fristed. Her skal *vi* kunne klistre opp plakater om -gratis! Vi skal kunne meddele resten av vårt lille samfunn om hva vi har å by på: debatter, møter, konserter, kort sagt hva som helst. Vi skal være et samfunn preget av uavhengighet fra de store og pengesterke. Men vi må stå sammen for å holde det slik. For vi kan skåne oss for reklame i media; men vi kan ikke skru av det offentlige rom!

Vi kjenner historier om skolene som blir sponset av et merke og innfører forbud mot konkurrerende produkter. Hørt norske politikere gå inn for reklamefinansierte skolebøker. Sett at terskelen i Europa, og ikke minst USA, for sponsede professorater og bestillingsverk i akademisk drakt blir lavere. Merkedominansen truer i horisonten. Den som tier samtykker.

Har vi, studentene, rent mel i posen? Hvorfor aksepterer vi at Studentkafeene deler ut flyers for Coca-Cola-produkter? Hvorfor ser Studentidrettens treningssentre ut som en eneste stor reklame for Nike? Bør vi ikke kvele ilden i sin spede begynnelse, før hele Universitetet tar fyr? Bør vi ikke forenes og sørge for at vi ikke brenner ned? Eller vil vi heller ha en fremtid der veien til forelesningssalen er dekorert med fire meter høye lystårn, som stolt proklamerer at «Ex. Phil. is brought to you by Adidas. Proud sponsor of education»?