Eventyret fra sør

– Vi kjøpte flybillett til filmregissøren Idrisa Ouedragou fra Burkina Faso, men han dukket aldri opp. Vi dro til Fornebu og spurte om noen hadde sett en mørk mann, men han hadde rett og slett blåst i hele avtalen. Jeg er egentlig litt sur for det ennå, sier Dag Asbjørnsen.

Suksesshistorien om Film fra sør startet beskjedent våren 1990 da Asbjørnsen som student ved det nye mediefaget ble vist noen filmer fra Latin-Amerika. – Hvorfor får vi ikke se flere sånne i Norge? tenkte han. Sammen med en gjeng venner fra Blindern Filmklubb søkte han om støtte til å starte en filmfestival – Film fra sør. Med penger fra Norad og Kulturstyret skulle de hente inn film og foredragsholdere fra utlandet.

Vill på Sognsvann

En latin-amerikansk regissør var også invitert, men viste seg å bare være enda en bløffmaker. Han var egentlig advokat og mer interessert i å drikke øl på Frederikke enn å se film.

Asbjørnsen var dessuten ikke klar over størrelseforskjellen på filmruller fra land til land, og måtte kutte i programmet fordi en del av filmene rett og slett ikke passet i fremviserapparatet.

– Den eneste som ikke lurte oss var Roy Armes, en britisk professor. Han gikk seg imidlertid vill på Sognsvann og kom tre kvarter for sent til sitt eget foredrag.

Fiaskoen var et faktum. Visningene så å si uten publikum bortsett fra et storinnrykk av Oslos iranske befolkning til visningene av Kiarostami og Makhmalbas\' filmer som ingen til da hadde fått hentet ut av Iran.

– De var helt ville og kom hele familier – med barnevogner og besteforeldre. Det er fortsatt alltid fullt når vi viser filmer fra Iran, og folk ringer og gråter og ber om ekstrevisninger.

Men selv om publikum forøvrig sviktet, ga ikke Asbjørnsen og co opp. De kontaktet kinosjef Ingeborg Moræus Hanssen om et eventuelt samarbeid og ble innkalt til et møte.

«Jeg liker dere»

– Jeg husker jeg satt og svettet i en skinnstol på kontoret hennes.

Året var 1993 og samarbeidet med Oslo Kinematografer ble en suksess. Film fra Sør vokste Blindern Filmklubb over hodet, og følte at det var naturlig å løsrive seg. I dag er festivalen størst i Nord-Europa på film fra den tredje verden, og i år arrangeres festivalen for trettende gang. Hundrevis av visninger over ti dager. Dag Asbjørnsen er fortsatt med, som styremedlem i stiftelsen. Og han er ikke lei seg for at hjertebarnet for lengst har flyttet hjemmefra. Men det første møtet med Oslos munnrappe kinodirektør Moræus Hanssen glemmer han aldri.

– Hun så rett opp i taket i flere minutter uten å si noen ting før hun plutselig stirret rett på meg og sa: jeg liker dere, jeg stoler på dere, dere får lov til å vise film på mine kinoer.