Vannets kraft uten vannkraft

Utenlandske aktører i territoriet

– For oss har elva en veldig dyp betydning. Det er hele ryggraden til samfunnet vårt her.

Amanda H uichalaf er en talsperson for organisasjonen Aylla Rewe Ngen Mapu Kintuante, som jobber med å forsvare Pilmaiquén. En 68 km lang elv som strekker seg fra Andesfjellene i øst til Stillehavet i vest.

– Det er utenkelig at Pilmaiquén skal demmes opp fordi det ville bryte den naturlige strømmen av overgang til det guddommelige og det hellige. Fullstendig og totalt, forklarer Huichalaf. Hun er også søsteren til Millaray Huichalaf som er frontfigur i kampen og den åndelige lederen i lokalsamfunnet.

I 2015 kjøpte Statkraft vannkraftprosjektene i elva (se faktaboks). 

– Dette er en konflikt som utenlandske aktører har brakt inn i vårt territorium, og som vi rett og slett har måttet kjempe imot, sier Huichalaf til Universitas. 

Sjelens reise

– I vår kosmovisjon er Pilmaiquén kjent som sjelenes elv, forteller Huichalaf.

Like ved elvebredden ligger nemlig en gammel gravplass, og det viktige seremonielle komplekset Ngen Mapu Kintuante. Ngen betyr den som styrer, mens Kintuante er den som sirkler rundt solen.

– Gjennom en liten underjordisk foss renner hellig vann fra denne gravplassen ned i elva. Sjelene til de avdøde blir fraktet helt til Lafken, havet.

– Ifølge eldgammel kunnskap finnes det en hval, Tempulcalwe, som tar dem med videre til Wenu Mapu, den andre jorden eller himmelen, for deretter å dra de ned til fjellene igjen. En sirkel som ikke kan brytes, forteller Huichalaf og utdyper:

– Som levende mennesker i denne dimensjonen har vi derfor et stort ansvar for at Pilmaiquén skal fortsette å flyte fritt og naturlig, og at våre forfedres kulturelle og spirituelle uttrykksformer skal bevares gjennom tidene.

Hun forteller at Ngen Mapu Kintuante ikke bare er viktig for de som lever langs elva, men at det også er et sted for pilegrimsferd og helbredelse for mange lokalsamfunn, både fra sør og nord. 

– Det finnes spesielle lover som skal beskytte oss som et urfolkssamfunn slik som ILO-konvensjonen nr. 169 om urfolks rettigheter, forklarer Huichalaf. 

Konvensjonen slår fast prinsippet om fritt og forhåndsinformert samtykke. 

– Når et prosjekt, uansett type, påvirker et territorium hvor det finnes et mapuche-samfunn, skal man egentlig bli konsultert, men dette har ikke skjedd i vårt tilfelle, forteller Huichalaf.

Norge var det første landet til å ratifisere ILO-konvensjonen nr. 169 i 1990. I Chile trådte den i kraft i september 2009, noen måneder etter at vannkraftprosjektene i Pilmaiquén ble godkjent. 

Hva med paddene

– Dere er jo praktisk talt eierne av selskapet. 

Det er det første Rubén Cárdenas (32) sier til Universitas-journalistene før han skal vise oss rundt i Ngen Mapu Kintuante. Den norske staten eier 100% av Statkraft.

Cárdenas er i prosessen med å bli en Lonko, en politisk autoritet og leder i et mapuche-lokalsamfunn. 

Etter studiene flyttet han hjem for å hjelpe sin mor med dyrehold, men også for å være med i arbeidet med å forsvare territoriet og elven.

– Alle disse verktøyene som utdanningen gir, hjelper med å forstå hvordan samfunnet utenfor mapuche-verdenen beveger seg, sier han.

Vi snirkler oss nedover stien mot elvebredden, omringet av frodige omgivelser.

– Bare se på dette vakre landskapet! Alle trærne, blomstene, villfuglene og paddene. Alt dette danner et økosystem som er helt avhengig av Pilmaiquén. Det ville ikke eksistert liv her uten, forteller Cárdenas med hatten godt plassert på hodet for å skygge for solen.

– Hvordan merker dere at vannkraftverket påvirker elven? 

– Om sommeren synker vannstanden og det er tørkeperioder, det er naturlig. Problemet er at vannkraftverkene endrer elvens naturlige rytme, og gjør at de naturlige prosessene forsterkes i negativ retning. Tørken blir derfor mer og mer merkbar. 

Splitter lokalsamfunnet

– Statkraft har brukt strategier for å påvirke ledere og splitte lokalsamfunnet, ved å kjøpe folks støtte i området. Det har gjort det veldig vanskelig å føre en reell dialog med dem. 

Universitas møter Felipe Guerra utenfor det juridiske fakultetet ved Universidad de Chile i hovedstaden Santiago. Han er advokaten til mapuchene og jobber i menneskerettighetsorganisasjonen Observatorio Ciudadano. Han kan fortelle om flere splittende verktøy som Statkraft har brukt.

– Statkraft eier formelt området der det seremonielle komplekset ligger. De har forsøkt å gi jorda tilbake, men bare til de lokalsamfunnene de forhandler med. Samtidig har de ekskludert de andre lokalsamfunnene som er imot vannkraftprosjektene.

I høyesterett ble det avgjort at ansvaret for tilbakeføringsprosessen ikke kunne ligge hos Statkraft, siden de har egeninteresser i konflikten.

– De har også finansiert de organisasjonene de har forhandlet med, i tillegg til å opprette nye organisasjoner i territoriet. De ga dem advokater og journalister for å kunne gripe inn i disse prosessene der selskapet selv hadde interesser, sier Guerra og legger til:

– Det er legitimt at enkelte grupper mener at prosjektet er gjennomførbart og at de vil ha juridisk rådgivning, men det er en tydelig interessekonflikt når den rådgivningen blir betalt av selskapet som selv har interesser.

Huichalaf forteller at selskapet har tilbudt de visse goder som å få en del av aksjene.

– Det finnes folk som har inngått kompromisser, og vi dømmer ikke dem, men i vårt tilfelle finnes det ingen mulighet for kompromiss. For dette er vår spiritualitet, vår livsmotor.

– Ånden måtte ta plass i en av oss

Huichalaf og søsteren vokste opp rundt en time unna territoriet.

– Våre besteforeldre og oldeforeldre forlot aldri territoriet. Det er de nyere generasjonene som har måttet flytte derfra på grunn av utdanning og jobb, forteller Huichalaf. 

Hvorfor vendte de så tilbake til forfedrenes land?

– Det åndelige søkte oss opp igjen, og slo rot i oss.

Hun forteller at da søstrene var bare 12 og 16 år begynte de å bli syke, med både fysiske og åndelige symptomer. Bensykdommer, spiseforstyrrelser, visjoner, drømmer, forutanelser og dype åndelige opplevelser. Legene fant aldri en klar diagnose. 

 Det var da faren tok med døtrene til en Machi – en åndelig leder for mapuchefolket, som har en direkte forbindelse til det hellige. Beskjeden var tydelig:

– En av døtrene hans måtte bli en Machi, ellers ville store ulykker ramme familien. Ånden måtte stige ned i én av oss, forteller Amanda, og det gjorde den. Søsteren Millaray er nå en machi.

– Livet som Machi er strengt og utfordrende. Det kan sammenlignes med livet til en nonne, en prest eller en sjaman. Et liv med dype åndelige ofre, der man må gi mye av seg selv til andre mennesker. Søsteren min setter sitt eget liv litt til side, fordi hun må være tilgjengelig for de syke og de som trenger hjelp.

Gjennomgående rasisme

I august i år skjedde det en drukningsulykke der to personer omkom under en renselsesseremoni holdt av Machi Millaray i Pilmaiquén. 

– Det var en veldig tragisk ulykke, og et veldig hardt slag for hele lokalsamfunnet, sier Guerra og legger til: – Vi så hvordan pressen begynte å endre måten seremonien ble omtalt på. Det ble framstilt som noe satanisk, og det ble hevdet at det hadde foregått menneskeofring. 

Guerra sammenligner mediedekningen av denne ulykken med en annen ulykke som fant sted i den samme elven i 2020, der en mann omkom under en evangelisk dåpsseremoni. En dekning han mener var mer empatisk: Det ble beskrevet som en tragisk ulykke, ingen antydet at ritualet var farlig eller tvilsomt, og ingen klandret pastoren eller publiserte navnet.

– I vårt tilfelle ble den helbredende praksisen usynliggjort og nesten alle nyhetsrapportene inkluderte bilde av Machien og hennes navn, noe som direkte utsatte henne for sosial fordømmelse. Dette viser rasismen som blir rettet mot Machien og kriminaliseringen av hennes rolle, mener Guerra.

– Vi befinner oss i en svært vanskelig og farlig region, spesielt for oss som forsvarer miljøet, forteller Amanda.

I en ny Global Witness-rapport kommer det frem at minst 146 miljøvernforkjempere ble drept eller forsvant globalt i 2024. En tredjedel av disse er urbefolkning, selv om de utgjør kun 6% av verdens befolkning. I Chile forsvant mapuchekvinnen og miljøvernforkjemperen Julia Chuñil for ett år siden.

– Det som skjedde med Chuñil skjedde bare 100 km herfra, forklarer Huichalaf.

Spiritualitet i rettssalen

Da Guerra begynte å jobbe som advokat for søstrene Huichalaf var det en utfordring å forstå det spirituelle aspektet i tillegg til å oversette kompleksiteten i mapuche-kosmologien til den juridiske verden.

– For meg var det viktig å forstå hva Ngen Kintuante var og hvilken rolle den spiller i lokalsamfunnet, forteller han.

– Det var ikke bare en tro på et vesen som bor i skogen, heller ikke et folkeeventyr eller en fortelling. Det var noe som var veldig til stede i folks liv, som viste seg i drømmer og var en aktør i diskusjoner. Det var ikke som en kirke eller en Jesus-figur, det var noe som var levende der, som snakket i møtene.

Guerra forteller om sterke inntrykk fra seremonier der machi’en gikk inn i transe og koblet seg til kreftene og energiene fra disse åndene og forfedrene.

– Det kom beskjeder til territoriet om hvordan de måtte handle, om veivalg og strategi. Det var bokstavelig talt som en telefonsamtale.

– Etterhvert kom det også retningslinjer til meg som advokat, men spørsmålet er hvordan du oversetter alt dette til juridiske termer. Jeg kommer jo ikke til å stå i en rettssal og snakke om machi’ens drømmer, forklarer Guerra og utdyper:

– Men det jeg kan si er at dette stedet ikke kan oversettes direkte til «sted med kulturell betydning», som er det abstrakte begrepet myndighetene bruker om alle slags steder som er viktige for urfolk. 

Han mener at dette er noe som er mye mer komplekst enn som så. 

– Dette handler om et eget rettssystem, institusjoner og beslutningsprosesser. Hvis jeg setter det inn i myndighetenes ramme, så gjør jeg det om til en tro, en tilnærming som, for meg, ikke fanger det som faktisk skjer med Ngen Kintuante.

HAN VALGTE OSS

Vi har kommet oss til siste stopp på omvisningen, et utkikkspunkt der man ser Los-Lagos-anlegget som enda ikke brukes. Betongen danner et hardt skille mot det rennende vannet. 

– Vi sitter igjen med ødeleggelsene av miljøet og forurensing av elven i tillegg til at det sosiale vevet brytes ned, mens rikdommene tar de med seg til Europa, forklarer Ruben Cárdenas og legger til: 

– Dette vil ta år å reparere, kanskje generasjoner.

Huichalaf og søsteren Machi Millaray har kjempet mot det norske selskapet i ti år nå.

– Jeg har spurt søsteren min: Hvordan står vi fortsatt i denne kampen? Vi kommer alltid frem til at det er på grunn av vår spiritualitet. Vi har en så hellig forbindelse med Ngen Kintuante, som beskytter oss og samarbeider med oss i alt. Vi er en helhet, han er en del av oss, forteller Amanda, og legger til:

– Vi pleier å si at Ngenechem, den største beskyttende ånden som også skapte menneskene, valgte oss til å være her og stå imot. Så det er det vi skal gjøre.

Forenelig med det åndelige

«Det er verdt å merke seg at prosjektet Los Lagos har en miljøtillatelse fra 2009, altså før ILO-konvensjon 169 trådte i kraft i Chile», skriver Gabriel Guichard, kommunikasjonssjef i Statkraft Chile, i en mail til Universitas. 

For å følge opp kravene fra ILO-konvensjonen skriver Guichard at de satt i gang med en dialogprosess.

«Basert på denne prosessen og informasjonen som kom fram, ble det implementert en rekke tiltak for bygge- og driftsfasen av prosjektet, med mål om å redusere miljømessige og sosiale konsekvenser»

Han påpeker videre at siden oppkjøpet i 2015 har de gjennomført mer enn 700 møter, hvorav 46% tilsvarer interaksjoner med urfolksorganisasjoner. 

«Mangelen på dialog med enkelte grupper har ikke vært et valg tatt av Statkraft, men skyldes ulike posisjoner eller ulike syn, noe vi anser som legitimt innenfor rammen av nasjonal og internasjonal rett knyttet til urfolk», skriver han.

Når det gjelder det spirituelle aspektet, skriver Guichard at de har dyp respekt for de ulike uttrykkene som urfolksgrupper har, spirituelle såvel som materielle.

Han konstaterer derimot videre:

«Selv om det finnes ulike synspunkter, finner vi ingen vesentlig uforenelighet mellom bygging og drift av vannkraftverket og denne åndelige dimensjonen».

– Å kjempe for territoriet sitt er farlig

New Yorks nye sjefssosialist

Klima- og miljøministeren svarer Universitas:
– Norge er blant de mest progressive landene