Fele uten bunad

– Nå skal jeg spille en halling fra Lom, i en ny og variert form, sier Andreas Ljones (24).

Midt på scenen i Lindemansalen står han. Svartkledd, og minner mer om en klassisk fiolinist enn noe annet. Det er ikke mange som har funnet veien til Norges Musikkhøgskolen denne kvelden. Ljones lukker øynene og spiller inderlig på hardingfela. Hallingen fra Lom er ikke slik som den en gang var. Det store orgelet bruser sammen med fela, og etter hvert får de også selskap av afrikanske trommer. Dette er grunnen til at de lærde ved Musikkhøgskolen bestemte at Andreas Ljones får bli den første folkemusikeren som tar fatt på diplomstudiet.

Priset

– Det er fordi jeg har jobbet hardest og fremførte noe som var gjennomarbeidet, sier Ljones når han skal forklare hvorfor han og hardingfela er på tur inn på høgskolens elitelag.

– Det har krevd en viss mengde med lobbyvirksomhet for å skape aksept for at en folkemusiker har noe på diplomstudiet å gjøre. Dette har jo tradisjonelt vært et klassisk studium, sier Ljones.

«Andreas sprengte musikkgrensa» sto det på Gudbrandsdølen Dagningens forside hjemme på Lillehammer etter at plassen på diplomstudiet var sikret. Men det er ikke første gangen Ljones skaper overskrifter. Som nittenåring fikk han Lillehammer bys kulturpris og året etter Øyvind Berghs minnepris.

– Jeg har vært en del av det tradisjonelle folkemusikkmiljøet i Gudbrandsdalen, og føler at jeg at jeg behersker det tradisjonelle nå. Min generasjon vil endre folkemusikken, sier Ljones, som vil vekk fra det tradisjonelle og nasjonalromantiske.

– Det er ikke bunaden og de andre eksterne faktorene som skaper folkemusikken, det er lyden som skal bringe budskapet frem. Bringe det til et nytt publikum. Jeg mener at folkemusikken har en plass også på konsertscenene, sier Ljones.

Ut i verden

Verden rundt har da også fått øynene opp for Ljones og hans hardingfele. Da han var med Utenriksdepartementet på tur til Sør-Afrika for et halvt år siden ble symfoniorkesteret i Cape Town så begeistret at de ville ha han med på scenen. Noen måneder senere ringte symfoniorkesteret i Hamburg med samme budskapet.

– Det var veldig smigrende, men jeg måtte si nei. Den gangen behersket jeg ikke det materialet, men etter at jeg har kommet i gang med diplomstudiet vil jeg nok ikke si nei til slike henvendelser lengre, sier Andreas Ljones.

Ansvar

– Det er beundringsverdig at Andreas har vist slik kreativitet og arbeidskapasitet, sier professor ved Musikkhøgskolen og nestor innen folkemusikken, Sven Nyhus.

Professoren vet selv hvor vanskelig det kan være å representere nytenkning innen folkemusikken fra den tiden han begynte å studere musikk.

– Opptaket er kulturpolitisk veldig viktig, og gjør Andreas til et forbilde for alle som vil noe med sin folkemusikk.

Det siste er da også Ljones veldig bevisst på:

– Jeg føler et ansvar for andre i min generasjon som kanskje kunne tenke seg å gå samme veien, sier Ljones.

Han vet at han er inne på nåde, og at han må være forberedt på å bevise noe hele veien.

– Miljøet er veldig gjennomsiktig, og går det dårlig med meg kan det gå lang tid før en finner flere folkemusikere på diplomstudiet, sier Ljones.