Bølgevarsel

– Det har vært en emosjonell berg-og-dal-bane, forteller regidebutant Eirik Svensson.

Han har nettopp avsluttet innspillingen av sin første spillefilm – kun halvannet år etter han ble uteksaminert fra Den norske filmskolen på Lillehammer. Da han gikk ut av skolen i 2010 med kortfilmen «Fredag» uttalte anmelder Maria Moseng: «Jeg setter gjerne en statsmillion eller tre på Svensson.»

Ett år senere gjorde noen nettopp det. Langfilmen, som kommer på kino i høst, fikk fire millioner i produksjonsstøtte fra Norsk filminstitutt (NFI).

– Jeg er i en kjempeheldig situasjon hvor jeg har fått tillit til å jobbe med et eget prosjekt. I min klasse på seks registudenter, har vi dessuten en Oscar-nominasjon og en Spellemannsnominasjon mellom oss, sier Svensson, som er spådd en lysende fremtid fra flere hold.

Mer talentutvikling

På tross av suksessen er det nok en kostbar, norsk TV-flause – «Erobreren» – som i disse dager preger mediebildet. Og norsk film- og TV-industri føles igjen som om den er bakpå. Svensson kjenner seg imidlertid ikke igjen i omtalen av norsk film i motvind. Er mediefokuset for negativt?

– Det er fortjent kritikk når noe er skikkelig dårlig, men det blir stadig tydeligere at vi også har veldig bra ting på gang både med den kommersielle og den kunstneriske filmen i Norge.

Den norske filmskolen har enda ikke fått sin masterutdanning, men ellers virker det som hullene i norsk filmutdanning holder på å bli tettet. Men talentutviklingen – kanskje den mest kontroversielle delen av filmutdanningen – er det fortsatt strid om. Kan talent egentlig skapes i et klasserom?

– Det handler om noe mer enn det rent konkrete å lage film. Håndverket, teknikken – det kan man tross alt lære hvem som helst. Talentet, derimot, er mer unnvikende. Det er i hvert fall ikke noen løsning at alle skal komme ut av en filmskole helt like, sier Svensson, som beskriver erfaringen gjennom å være et kull på 42 studenter med ulike ferdigheter, som uvurderlig.

Ifølge Svensson lar Filmskolen i for liten grad registudentene være seg selv. Her var unntaket tidligere regilærer Unni Straume som var god til å hente det beste ut av hver enkelt. Hun jobber ikke lenger ved skolen.

Vil ha færre rammer

Kritikken av den norske filmutdanningen kommer fra flere hold. Mariken Halle har studert film i ved Göteborgs filmskole. I 2011 startet hun sitt eget produksjonsselskap – Vapen och Dramatik.

– På filmskolen i Göteborg har man færre retningslinjer. Skolen har bare en regilinje, så man jobber hovedsakelig med folk utenfor skolen. Det er også færre strukturelle krav til filmene enn det er på Lillehammer. Det tror jeg fører til større bredde.

Halle mener at filmskolen på Lillehammer gjerne kunne plukket opp noen tips fra Göteborg og mener at kravene til store produksjoner utgjør noe av problemet med norsk filmutdanning.

– De fleste filmskapere i Norge er avhengige av NFI-støtten. Vi trenger flere regissører som satser og spiller inn det de vil uansett – kanskje betyr det at de må få billigere ideer. Man blir ikke bedre hvis man ikke får filmet mye og gjøre en del feil underveis.

– Det har begynt å skumme litt

Trenger man overhodet filmskolene for å få gode filmskapere? 27-årige Kristoffer Borgli ville svart nei på det spørsmålet. Med en Spellemannspris og tre Spellemannsnominasjoner på tre år, er Borgli blant de unge filmskaperne som har jobbet på utsiden av filmskolene. Hans genre er musikkvideoen, og arbeidet hans med blant annet Donkeyboy, Casiokids og Young Dreams har fått mye oppmerksomhet både i og utenfor Norge.

– Jeg begynte med å lage skateboardfilmer i ungdomstiden, og prøvde meg etter hvert på en slags filmskole. Men jeg hoppet av fordi jeg ikke syntes det var bra nok.

Teknikken lærte Borgli seg på egenhånd, ved å laste ned klippeprogrammer ulovlig hjemme hos mor. Borgli hevder at for å bli en god regissør, er ikke teknikk det viktigste.

– Man må ha noe særegent. Du kan kanskje kalle det en visjon. Et eget blikk, sier Borgli, som ikke angrer på at han valgte bort å utdanne seg innen film.

Han mener at filmskolene handler vel mye om det konkrete rundt filmskaping.

– Det er helt klart viktig, men kanskje litt snudd på hodet. Det føles som om det er for mange filmarbeidere som kan teknikk, men som ikke har noe de vil si, sier Borgli, som likevel ikke svartmaler situasjonen.

– Det skjer spennende ting i norsk film for tiden. Vi har en stor stemme i Joachim Trier. Innen musikkvideoformatet, som er mitt felt, begynner det også å ulme litt. Blant annet synes jeg Emil Trier gjør nydelige ting. Jeg vil ikke si det er en bølge…, sier Borgli.

– … men det har begynt å skumme litt her og der.