Fløtt dere, vi er fra Oslo

– Det er jævlig trist og se hundre mennesker desperat prøve å like et band, sier en av hovedstadens musikkjournalister på vei ut av en konsert vi ikke så ferdig. Han har rett. Etter hvert som Stavangerkveldene går, blir by:Larmís svakheter tydeligere.

Med 20 scener spredd over et område litt større enn Blindern campus og 220 halvtimes konserter i løpet av tre dager sitter du igjen med en bred og dyptgående presentasjon av norsk musikk. Men du sitter også igjen med en festival der ethvert dødelig menneske går glipp av 200 konserter og de konsertene man får med seg er skikkelig korte, som oftest mer for smakebiter å regne.

Smakebiter beregnet på å fenge en hærskare av bookingfolk og plateselskaper, en bransje hvis forhold til musikk er like kalkulerende som det er fanatisk. Dette er bransjefolkas harem, og jeg blir sliten av det. Men jeg har håp for Åse. Jeg skal se Åse om det så er det siste jeg gjør.

Åse

Helt bakerst i det alfabetiske programbladet finner man 15 år gamle Åse, som «sings her own songs in the local Stavanger dialect». Med en såpass stusselig write-up burde det være umulig å skuffe. Jeg blir ikke skuffa. Jeg blir faktisk nesten rørt.

I det lille fritidsklubblokalet (ingen ølservering) står Åse barføtt med backingband og synger låter med titler som «Blåfugl» og «Troll i Ord». Rommet er sparsomt befolket med stolte foreldre og venner. Helt foran står syv tenåringsvenniner og synger med. Ikke en eneste bransjeinstans å se. Bare en jente som synger ytterst uspekulative sanger for menneskene som elsker henne. by:Larms antitese.

– Vi ble ringt ganske sent. De trengte nok å fylle opp litt plass, sier hun backstage. Fotografen spør hva hun har på rideren sin. Hun spør hva en rider er.

– Jeg er gledelig overrasket over at de satte frem disse chilinøttene.

Ideell timeplan

– Vineyards? Hvorfor gidder dere å prate med demía? Spørsmålet kommer fra Kristoffer Momrak, reisefølge og programleder i Radio Nova. Jeg prøver å forklare ham at The Vineyards er et av tre band som delte seieren i Universitas og Radio Novas demoboks-konkurranse. Derfor bør vi sjekke dem ut, i og med at vi først er på «Norges viktigste musikkbransjetreff». Momrak er ikke helt overbevist.

– De bare kopierer Turboneger med den derre whoa-whoa-whoa- greia si.

– Kanskje han bare skal holde kjeft? foreslår trommis Tormod Nedreberg i The Vineyards. Han er imponerende lite preget av å ha sovet fire timer på tre døgn. Kveldens konsert blir den tredje på fire dager, og de skal spille igjen i morgen. En ideell timeplan ifølge bandet selv.

Senere samme dag møter vi en annen suksesshistorie. Casiokids og The Nigerian Bolsjeviks. De spiller naiv elektro med en touch av conga og gitar, ledsaget av et afrikanskinspirert skyggeteater om roboter.

– Det hjelper tydeligvis å være noe annet. I Bergen dukker vi opp på sånne live-anbefalingslister skrevet av folk som garantert aldri har hørt musikken vår. Sånn sett stiller vi kanskje på lik linje med mange Idol-artister, sier Ketil Kinden Endresen. Poenget hans er ytterligere understreket av at gruppa, som bare har spilt sammen i tre måneder, allerede er booket til Vossajazz.

Mayhem

Lørdag kveld slutter by:Larm med et brøl, eller rettere sagt Mayhem. Det er seint i alle ordets betydninger, og livets kameramann begynner å bli vel ustø. Som kveldene før blir det vanskelig å skille minnene om hva som skjedde fra minnene om hva som burde ha skjedd, men en ting husker jeg klart som dagen: Vi albuer oss gjennom publikum mens fotografen skriker «Fløtt dere, vi er fra Oslo!». Svaret: «Det er for faen meg vi og!