Fra punsjbollen til Glassbaren
Øverland, Bjørnson og en fiffig studentkrets – her er historien om byens studenter.
De første studentene ankommer (juli 1813)
Universitetets første 18 studenter tar examen artium og immatrikuleres i juli 1813. Den 2. oktober blir De Norske Studerendes Samfund stiftet, senere Det Norske Studentersamfund (DNS). Moroa kan begynne. De danske venner i sør mister noen studenter til oss, og Conrad N. Schwach er en av dem:
«Os er det, for hvem denne Lue blev tændt, til os den betydende smiler; Vort Fædrelands Blik paa vor Iid er henvendt, dets Haab og dets Krav paa os hviler...»
I disse dager gis Universitetet i Oslos (UiO) historie ut som en nibinds bokserie. Det siste av de ni bindene er en antologi over studentminner fra UiOs 200 år med pomp, prakt og eksamen. Universitas har bladd seg fram til høydepunktene.solvenl@universitas.no
Det grønne værelse (1820 – 1870)
Mange studenter i denne perioden har en karriere som embetsmann for øyet. De drikker seg drita på alkohol fra punsjboller og fester på DNS’ lokaler i Universitetsgata 26 (dagens kjøttmarked, Onkel Donald). I restauranten møtes studentkretsen «Det grønne værelse» og diskuterer dagens aviser over middag og kaffe. Både Amund Helland, Sophus Lie og Carl Berner er blant de innvidde elitistene. Hans Brecke skriver en kantate til kretsen:
«Jeg synger om den milde, rolige Tid hos Abraham, naar endt er Middagsspisen. Naar skjønt man er grupperet paa Sofa, Stol og Bord. Professoren snorker som en liden Asator...»
Bønder, damer og Bjørnson (1870 – 1918)
Rekrutteringen til universitetet blir bredere, og omfattet nå både bønder, Bjørnson og annet ræl. Nettopp Bjørnson skaper stor debatt som formann i Studentersamfundet, da eldre akademikere er redd han skal besudle de unge, edle studenthjerner. Noen år senere skal polariseringen innad føre til opprettelsen av Den frisindede Studenterforening i 1885 og Den Konservative Studenterforening (DKSF) i 1891. Den første kvinnelige studenten, Cecilie Thoresen, immatrikuleres i 1882.
Radikalisme mellom krigene (1918 – 1940)
DNS’ lokaler i Universitetsgaten selges, og studentene flytter til Uranienborgveien 11. Radikalismen er i anmarsj og Mot Dag kommer ut for første gang i 1921. Bolignøden herjer Kristiania, som for øvrig blir Oslo igjen i 1925. Universitetet skifter imidlertid ikke til dagens navn før i 1939. Dikter Arnulf Øverland blir valgt som formann i Studentersamfundet i 1923:
«Og spørsmålet var, om jeg var villig til å la meg stille som formannskandidat. Ja, sa jeg. Hadde jeg fått tid til å tenke meg om, så hadde jeg kanskje ikke gjort det, men det fikk jeg ikke. Neste lørdag måtte jeg reise inn til byen og skaffe meg en bestyrelse. Jeg spurte noen pene unge mennesker, om de ville la seg velge, og det ville de...»
Studenter i krig (1940 – 1945)
Okkupasjonsmyndighetene kaster tidlig sitt blikk mot studentene, og forsøker lenge å grafse til seg universitetet. Dette skaper baluba blant de unge akademikere som ikke ville gi seg uten kamp. Høsten 1943 må de se Gestapo stenge universitetet. Minst 1200 studenter arresteres og 650 deporteres til Tyskland. 17 studenter kommer ikke tilbake i live. Blindern Studenterhjem blir okkupert av tyske soldater. De bygger en gedigen bunker under hjemmet og tar seg til rette på studentværelsene. Spor etter tyskerne kan sees der den dag i dag. Paul L. Nielsen er blant de deporterte studentene, og forteller om oppholdet i St Andreas-leiren:
«Den første krise [...] kom da vi måtte ta av oss siviltøyet og iføre oss uniformer. Fanger var vi absolutt ikke, fikk vi høre, ikke engang internerte, så den eneste mulighet var tyske uniformer – SS-uniformer! Skrekk og gru. Det gikk ikke».
Fra Dovrehallen til Slottet (1945 – 2011)
Studentenes politiske engasjement vokser ytterligere i årene etter andre verdenskrig. I 1951 blir Dovrehallen tatt i bruk som studentkro, og blir et populært vannhull. I 1971 står Chateau Neuf og Storsalen ferdig, og politiske arrangementer og debatter trekker mye publikum. I moderne tid har studenttallet steget, og studentmassen er ti ganger så stor i 1990-årene som den var i 1945. Studentersamfundet kan ikke lenger ha som målsetting å romme alle studentene, og studentforeninger blomstrer frem fra alle kriker og kroker. Etter en periode med AKP ml-ere i styreposisjon blir Studentersamfundet avpolitisert, og det sosiale blir vektlagt på huset.
Men nå er kanskje det i ferd med å snu? Faste samfunnsdebatter har høyt besøkstall, og i august i år var 700 studenter på ordførerdebatt, og førte det politiske engasjementet tilbake på 70-tallsnivå.
