Kunstutstilling
I søken etter utveier
Håpet i fellesskapets kraft ble utforsket på et lekent, men noe uforløst vis i gruppeutstillingen «Sjeleføde» ved Galleri Granum denne helgen.
De tre kunststudentene bak utstillingen lykkes i å skape et hjemmekoselig utstillingsformat. Selve rommet inngår i en idealistisk visjon om fellesskapets kraft. Dette speiles med at publikum inviteres til å slå seg ned rundt et spisebord hvor kunstner Frances Rachel Alberto Johansen har laget både brød, smør og kombucha. Jeg lager velvillig en kopp te og setter meg ned.
Utviskede grenser
I den varme atmosfæren viser Åsne Galland en bok liggende på en trestamme, med tittelen I am not God, but I am something similar. Her tilbys en eksistensiell dveling ved siden av forlokkende enkle svar. Det er langt fra en skissepreget dagbok som blir presentert. Fine kollasjer, vittig tekst og enkle tegninger skaper heller en tettpakket tvetydighet. Det er som om kunstneren misliker selvhjelpsspråket som nærmest er internalisert hos en yngre generasjon, men samtidig klamrer seg fast til det i mørke øyeblikk.
De tre tegningene med tittel Kan vi finne hverandre i nyansene? av Oda Marie Honningdal-Bruun preges av en ydmyk strek. På sitt vis viser de hvordan ruter, farger og bevegelse i visuelle uttrykk kan gjøre det relasjonelle tydeligere, og i beste fall lettere å få grep om. Det blir et sart univers hvor grensen mellom minner og fantasi fremstår utvisket.
Hjemmelaget manifest
Anti-Meta-forestillinger fremkommer med en viss indignasjon i et hjemmelaget manifest i Johansens verk Hvordan vil du bruke tiden din?. Denne delen av utstillingen beveger seg nær en type konstruert bevisstgjøring. Det som nok er et ektefølt ønske om endret væren-i-verden og en forståelig fortvilelse rundt sosiale medier, blandes med absolutt-tenkning. Litt krevende blir det å tenke annet enn at kunstneren selv har vært opptatt av et typisk Instagram-format – en måte å estetisere eget liv og visuelle inntrykk på – og nå ser seg nødt til å endre kurs. Eller videreføre lignende form for selvpresentasjon på en annen plattform.
Videoverket Barnlig av samme kunstner gir assosiasjoner til en løst redigert vlog med en dreining mot det lekne og naive. Hun filmer seg selv lese bok og ikledd ulike antrekk mens små klipp fra egen barndom dukker opp. Med foregående verk i bakhodet blir det umiddelbare spørsmålet: Hvorfor filme seg selv mens man leser? Ideen om selvpresentasjon på sosiale medier er spennende, og hvordan dette behovet tar form i en anti-Meta-verden er et betimelig spørsmål. Spenningen her er det som egentlig skriker etter å bli utforsket. Det savner jeg.
Å lete etter utveier
I sin helhet fungerer utstillingen fint som en kilde til utforskning av det relasjonelle, og åpner opp for en samtale rundt hva som bør løftes i fellesskap. Kall det gjerne en lek med etterlengtede strategier og utveier i mørke tider. Samtidig kunne utstillingen med fordel få snakke litt mer for seg selv. Et par setninger henger igjen som i overkant innlysende. Som for eksempel i sammenheng med spisebordet: «Måltidet har vært viktig i hele menneskers historie». De tre kunststudentene tar uten tvil omsorgsidealet på fulleste alvor – hvor det å skape former for myke rom er en klar tendens innen samtidskunsten og her også forstås som et genuint behov.
