Leder
Jeg er lei av å klage
La oss være ærlige: Vi begynner å bli ganske lei av å klage over at studenter har dårlig råd. Kampen mot heltidsstudentens død har pågått lenger enn de fleste studenter har levd.
Tidligere utdanningsminister Gudmund Hernes (Ap) lanserte begrepet «heltidsstudenten» så tidlig som i 1988. Et enkelt søk i Universitas’ digitale arkiver viser ikke mindre enn 139 avisartikler og meningsinnlegg om heltidsstudenten, det tidligste publisert i år 2000. Jeg står på skuldrene til titalls Universitasredaktører som har ropt, klagd og krevd lavere utgifter og høyere studielån til studenter. Vi skjønner at dere begynner å gå lei, det gjør vi og.
Men her står vi likevel, 38 år etter at heltidsstudenten ble omtalt for første gang, og det føles nesten som om vi er like langt. Studiebarometeret for 2025 viser nemlig at trenden om at studenter studerer mindre og jobber mer, fremdeles er i full vigør. Tid brukt på organiserte læringsaktiviteter som undervisning og seminarer er på det laveste noensinne. Samtidig økte andelen heltidsstudenter som jobber ved siden av studiene med hele fire prosent fra 2024.
Det skal riktignok nevnes at studiestøtten har økt med 40.000 kroner årlig fra høsten 2021 til høsten 2025. Men på grunn av kraftig prisvekst i samme periode, betyr det at i praksis så er tallet på omtrent 15.000 kroner ekstra. Det er absolutt ikke småpenger, men når snittprisen for en leieleilighet i Oslo er på over 19.000 kroner, er det kanskje ikke så mange som føler de har penger til overs. I februar meldte Statistisk sentralbyrå at leieprisene har gjort et kjempehopp det siste året, og den største økningen er selvfølgelig i Oslo.
Fortsetter vi slik, vil den norske, egalitære utdanningsmodellen snart være historie
For å forhindre heltidsstudentens død hjelper det derfor ikke å bare øke studiestøtta her og der. Det trengs en helhetlig politikk som passer på at ikke bare de med et økonomisk sikkerhetsnett hjemmefra har råd til å studere. Forsknings- og høyere utdanningsminister Sigrun Aasland (Ap) vil at flere studenter skal fullføre på normert tid, men fører likevel en har politikk som gjør at studenter må bortprioritere studiene. Samtidig straffer regjeringen dem som må jobbe for å overleve med økt gjeld i stedet for stipend. Fortsetter vi slik, vil den norske, egalitære utdanningsmodellen snart være historie.
Det er lov å være drittlei av å snakke om økonomi, og kanskje de «voksne» syns vi syter mye. Men når alle piler peker nedover, er det faen ikke lett å la være. Så får vi virkelig håpe at Universitasredaktøren om 38 år slipper å skrive denne lederen igjen.
