Innvandrerne skriver

Skriver de?

Med denne hovedtittelen lander Unni Malmøs hovedoppgave i Hitorie midt i debatten om hvorfor det ikke har kommet noen innvandrerroman. Malmø kan godt peke på hva som hindrer innvandrere i å gi ut skjønnlitteratur. Men hun kan også fortelle at det er feil å tro at innvandrere ikke gir ut noe.

– Det virker som om man tror at det ikke er skrevet noe siden

Pakkis. Det er jo helt feil, sier Malmø og ramser opp forfattere og utgivelser.

Fra 1980 til 2002 har Malmø funnet 91 publikasjoner utgitt av innvandrere som ikke kommer fra Norden eller Vest-Europa. Det er mye lyrikk og noveller, men også noen romaner. I tillegg har Malmø tatt med essay-samlinger.

– Disse forfatterne er så godt som glemt i den offentlige diskursen. Det kan vel ha noe å gjøre med at disse først og fremst er forfattere, og ikke «innvandrerforfattere», og at det ikke er snakk om bestselgere. Men selv om det er en del er det jo likevel i underkant hvis en ser det i forhold til folketallet, sier Malmø.

Tematisk tvangstrøye

I oppgaven har hun i tillegg til å kartlegge hva som er publisert dybdeintervjuet fem norske innvandrerforfattere: tsjekkiske Michael Konupek, pakistanske Jamshed Masroor, kinesiske He Dong, irakiske Walid al-Kubaisi og afghanske Maryam Azimi. Slik har hun prøvd å finne ut hvilke hindringer som gjør at det er så få som får gitt ut noe.

Hun tror at jakten på en innvandrerroman kan ha virket mot sin hensikt.

– Mange møter forventninger om at de skal være reportere fra sin egen gruppe. Når He Dong i 1995 ga ut en novellesamling om en oppvekst fra kulturrevolusjonen i Maos Kina, fikk hennes biografi mer oppmerksomhet enn selve novellene. Slike forventninger kan virke som en tematisk tvangstrøye. Det primære er at folk får skrive den litteraturen de vil, bare den er god nok, uansett bakgrunn. Her har både forlag og kritikere et ansvar.

Likt for alle

– Jakten på den store innvandrerromanen er vel noe som har pågått i Dagbladet det siste året. Det er sikkert slik at mange forlag gjerne vil gi ut en slik roman, men vi er vant til å lete etter spennende talent og stemmer som kommer inn, og ser på dette uavhengig av bakgrunn, sier redaktør i Gyldendal Trude Marstein

Gyldendal er utgivere for He Dong, og Marstein er ikke forundret over at hennes lyrikkutgivelser ikke får mye oppmerksomhet.

– Lyrikkutgivelser får lite oppmerksomhet generelt, og det er jo så klart trist, uavhengig av bakgrunn.

Tap av kultur

Språkproblemer er ikke overraskende det største hinderet Malmø har funnet.

– Å skrive skjønnlitteratur krever større språkkompetanse enn det å mestre dagligspråket. Og et tap av språk kan også være tap av kultur, sier Malmø.

Forskjeller i litterær tradisjon kan også være utslagsgivende. Jamshed Masroor skriver for eksempel ghazaler, en diktform på urdu. Og selv om Masroor ikke er så kjent i Norge, er han ansett som Europas beste urdu-poet.

– Det kan også gå på tradisjoner rundt litteraturen, som at det i mange land er vanlig med poesifestivaler med urdu-lyrikk. I land med mer innvandring, som Tyskland, England og USA, er det ofte slike festivaler.

Videre er det også mange innvandrere som mangler kunnskap om publiseringsprosessen, og dermed ikke kommer ut. Malmø tror også det er et problem at innvandrere står utenfor en del nettverk og miljøer som er naturlig for norske forfatterspirer å oppsøke.

– Miljøene rundt forfatterskolene og for eksempel Litteraturvitenskap på Blindern er viktige i norsk skjønnlitteratur. For innvandrere kan det for eksempel stride mot oppfatningen om den dikteriske inspirasjon å gå på slike skoler, og mange kommer dermed ikke inn i de riktige miljøene.

Riktig tema

– For å nå ut, må en ha litt flaks og treffe med et tema som er i tiden. En ser for eksempel at Walid al-Kubaisi fikk mye omtale når islam er i vinden, på samme måte som Michael Konupek var mye fremme i media da alles øyne var vendt mot Øst-Europa. Men dette gjelder jo alle, ikke bare innvandrere.

Men noen får altså likevel utgitt noe. Malmø tror kulturpolitiske virkemidler har bidratt en del til dette.

– Kulturrådets støtteordninger til oversettelser har fått forlag til å gi ut bøker som ellers ville ha vært tapsprosjekt, sier Malmø.

– Men viktigst av alt er jo personlige egenskaper.