Kampen om øyenvitner

– Media er jo ofte ute etter å lage en mest mulig dramatisk fremstilling. Jeg har vært borte i at en journalist jublet da han fikk vite at en student bodde bare hundre meter unna der det smalt i Ungarn, sier Christian Myrstad, president og pressekontakt i Ansa, studentsamskipnaden for norske studenter i utlandet.

Han forteller at Ansa stadig får henvendelser fra presse som vil komme i kontakt med studenter som befinner seg i krise- eller katastrofeområder.

Studentreportere

– Pressen ringte hele tiden, sier midtøstenstudent Vegard Wennesland i regnet utenfor SV-bygget på Blindern.

I vinter befant han seg under noe mer dramatiske forhold. Da den danske ambassaden ble påtent, var han utvekslingsstudent på det amerikanske universitetet i Beirut, og lenge så det ut som det også ville bli skjebnen til den norske ambassaden. Etter at Wennesland sa ja til at Ansa gav nummeret hans videre, sto ikke telefonen stille.

– Spørsmålene dreide seg rundt hvordan jeg oppfattet situasjonen og om jeg var redd. Dessuten spurte de om jeg hadde snakka med ambassaden, sier Wennesland.

Særlig opplevde han at telefonintervjuere var ute etter å få ham til å kritisere kontakten med den norske ambassaden. Han fikk inntrykk av at mediene prøvde å gjøre forholdene mer dramatiske enn de var.

– En av grunnene til at jeg sa ja til å stille opp, var at jeg ikke kom til å si at det var helt kaos når det ikke var det, sier Wennesland.

Tapt profesjonalitet

Rune Ottosen, professor ved journalistikk ved Høgskolen i Oslo, tror at i den grad studenter blir spurt, skyldes det at de reiser mye og er ute etter å tjene penger på å arbeide som frilansjournalister. Wennesland, derimot, fikk ikke noen penger for samtalen med pressen.

– Men etter et direkte opptak med Fredrik Gresvik på TV2, fikk vi en øl etter sending, forteller han, og legger til at han synes det var en hyggelig måte å si takk for hjelpen på.

Journalistprofessor Ottosen mener internett har ført til økt konkurranse om å være først på nett med bilder når det skjer noe.

– På kortsiktighet gjør det at profesjonalitet erstattes av tilgjengelighet, sier Ottosen.

Han forklarer det med at inntil mediene har en egen reporter på stedet, benytter de seg av amatørbilder og øyevitner som befinner seg der.

– For eksempel var VG-nett ute med bilder av tsunamien like etter at det skjedde, sier han.

– Kan true kvaliteten

Nyhetsredaktør i TV2 Jan Ove Årsæther understreker at en student eller et annet øyevitne aldri kan erstatte en journalist, men supplere.

– Det er i mangel på en reporter på åstedet at vi benytter oss av andre, sier nyhetsredaktøren.

Årsæther vil ikke gå med på at de bevisst jakter på studentkilder, men også han mener bruken av studenter skyldes at de er lett tilgjengelige og spredd over hele verden.

– Det er vel sånn at andelen nordmenn som studerer i utlandet er større enn andelen fastarbeidende, og i så måte er studenter lette å få tak i. Men vi prøver bare å finne kilder som befinner seg på stedet og har opplysninger om det vi ønsker å få vite noe om, sier Årsæther.

Ottosen peker på at det den siste tiden er blitt færre utenriksreportere som befinner seg på åstedet.

– I en global målestokk er det et faktum at det blir færre og færre utenrikskorrespondenter, og mediene benytter seg av de som er på stedet, og tar i bruk en nest beste løsning. Det kan bli en trussel for den journalistiske kvaliteten.