Baksiden av bingomedaljen

– Kjære jenter, dere er unge. Ikke spill bingo. 

Dette blir vi fortalt av en eldre dame etter at vi allerede har spilt tre runder bingo. Vi hadde tapt hver runde, men med et totalt innskudd på 30 kr føles det ikke så brutalt. Sittende i foajeen på EH Bingo avdeling Schous giret vi oss allerede opp til et spill til. 

Å sitte på Schous Bingo er å sitte midt i det som en gang har vært noens visjon av noe storslått. Veggene er flislagte, og lysekroner dingler høyt under taket. Over inngangsdøra henger en stor hest i plast. Langs veggene står gamle spillmaskiner, og over dem henger TV-skjermer med glødende poengtavler. Det vi antar er byggets forsøk på å etterlikne Vegas, fortoner seg mer som et Trump Tower med begrensede midler, eller et forlatt kjøpesenter. 

Damen som rådet oss til ikke å spille, forklarer oss at hun selv har spilt i mange år. Hun forteller om en eksmann som ble gal av bingoen, og senere forsvant ut av livet hennes, men ikke før han fikk dratt henne med seg inn i bingoverdenen. For henne, forklarer hun, er det for vanskelig å kaste inn håndkleet – men det finnes ennå håp for oss. Vi skal til å si oss enige når hun får øye på noe på en av TV-skjermene. Neste rundes pott er på 6000 kr. 

Hun reiser seg fra stolen, begynner å småjogge mot spillhallen og vinker oss etter seg. 

– Skynd dere, skynd dere, vi må rekke denne omgangen! 

Vi tar ordre. I trespann løper vi ned trappene fra foajeen til den største hallen, der spillet straks er i gang. 

Vi har blitt sugd inn

Spillhallen er kjernen av Schous Bingo. For å komme dit må man vandre gjennom flere mindre, folketomme rom, hver av dem med en samling digitale bingomaskiner. Det er kun i den store hallen den klassiske bingoen fortsatt holder stand, og man enda kan spille på gamlemåten med penn og papir. 

Det er også der man finner de fleste spillerne, enten sittende ved et av de store langbordene, eller ved en utvalgt bingomaskin. 

På plass i hallen finner vi tilbake til vår gamle plass ved langbordet. Det er her inne vi har tapt våre 30 kr, og er klare for å satse mer. Vår nye venn setter seg på det vi skjønner er hennes faste plass ved en av de digitale bingomaskinene. Hun retter på brillene og lener seg frem, umiddelbart i sonen. 

Vi betaler for to bingokort med myntene vi har igjen etter forrige spill, og merker selv at vi havner i en slags sone. Det blir brått tyst. Ikke noe rom for prat nå, 

Vi krysser flittig av, med hodet fullt av fantasier om hva vi kan gjøre med 6000 kr. 600 øl, 600 snusbokser, én Arcteryx-jakke. Det finnes ingen grenser for hvor langt disse pengene kan ta oss. Vi må vinne! 

Vi fyller ut en rad, og så en til. Seieren er så nærme at vi kan kjenne gore-texen mot huden, føle vinden i ansiktet mens vi går nedover Markveien til misunnelige blikk fra andre IFOer. 

Men så – BINGO!

Noen roper så det gjaller gjennom rommet. Det er over. Løpet er kjørt. 

Vi tapte, igjen… 

Vi ser oss rundt i rommet i forsøk på å møte blikket til andre skuffede spillere, men skjønner raskt at de fleste forholder seg overraskende avslappet til det som for oss er en helt ny type skuffelse. Nå som noen har gått av med seieren, er stemningen en helt annen. Det er som om en slags lettelse går gjennom rommet. Folks skuldre senkes, praten begynner igjen. Noen henter seg en kaffe (gratis, for alle som kjøper et bingokort), andre går for å klappe en av spillernes lubne chihuahua, som har halvsovet under et bord under runden. 

Det begynner å gå opp for oss at vinnerlykken ikke er med oss. Kanskje bør vi ta en pause, og bruke litt tid på å gjennomføre oppdraget vi egentlig ble sendt hit for: Ikke å vinne (eller tape), men å lære noe om Oslos bingomiljø. Vi forlater bingohallen på jakt etter den perfekte plassen for å gjennomføre vårt journalistiske arbeid. Vi har selvfølgelig glemt penn og papir, men har heldigvis tatt vare på siste rundes brukte bingokort, og hver vår nyinnkjøpte bingopenn. Vi slår oss ned i foajeen igjen og noterer dagens observasjoner. Ny visdom som at «Bingospillere er LOCKED IN» og «Birger, Inga, Nils, Gustav og Olga staver jo BINGO». 

– Kommer dere fra Nav? 

En mann har stoppet foran oss, og ser spørrende ned notatene våre. 

– Nei! svarer vi, men skjønner at det er noe ved vårt åsyn som forstyrrer stemningen. Kanskje det er på tide å dra videre. 

Kneblet av røykeloven

Vi beveger oss oppover mot Sagene, i retning neste bingohall. EH Bingo har flere filialer i byen – har man brukt opp lykken et sted, finnes det alltid et neste. 

Bingohallen på Sagene prøver verken å etterlikne Vegas eller Trump Tower. Det er lite mystikk og glamour å finne. Mens Schous var full av bortgjemte kriker og kroker med forskjellige maskiner stappet inn i hvert hjørne, består Sagene Bingo kun av to nesten helt forlatte rom. 

Det er ingen som spiller papirbingo, men et par spillere sitter fokuserte ved maskinene i hjørnet. Vi får kontakt med noen som nettopp har satt seg for å spille. Han har akkurat rukket å starte en runde, men når vi forklarer at vi er interessert i å vite mer om Bingo-scenen, snur han seg ivrig for å fortelle. 

– Bingohallen er stusselig nå, sier mannen som også ønsker å være anonym. 

Han forteller at hallen slik vi ser den i dag er en skygge av det den en gang var. Storhetstiden var visstnok før røykeloven trådte i kraft, da han selv jobbet som vert i bingohallen på Schous. Han forteller om en levende bingo-scene, og en tid der bingo ikke bare var et spill, men noe som knyttet bånd på tvers av Oslos nabolag. 

Hallene var fulle av folk.

 – Jeg var selv en røyker, men fikk hodepine av all røyken etter min første dag i hallen, forteller han og legger til: – Folk spilte bare papirbingo da, og hadde sine faste plasser rundt bordet. Krangler kunne bryte ut om noen satte seg på feil sted. 

Bingokotymen var noe annet da: Spillet var blodseriøst, men det ødela ikke for vennskapet. 

– En gang fikk jeg tusen kroner i tips av en dame som vant stort, fordi det var jeg som hadde solgt henne loddet, forteller han. 

– Hun vant to uker på rad, 12 000 kr begge gangene. 

Å vinne på den måten er sjeldent. Han forteller at i de 30 årene han har spilt, har han bare vunnet store penger én gang. 

– Jeg vant 22.000 kr. på èn dag. 

Når vi spør om hva han skal bruke vinningene på, smiler han og forteller at pengene er satt trygt på konto. Til nå har han kun brukt 50 kr på å spille lotto, for å sjekke om hellet fortsatt var med ham. Og kanskje var det det, han vant i alle fall de 50 kronene tilbake. 

Bingohallenes siste dager 

Det er mye som har endret seg i bingoverden den siste tiden. De fleste vi møter liker spillet, men alle har historier om venner som har spilt bort alt de eier. I fjor trådte det nye regelverket i kraft. Det er nå en tapsgrense på 900 kr. dagen og 4400 kr. i måneden. Dette er for å begrense historier som de bingospillerne forteller om: Folk som spiller bort leia og tar opp lån, og ikke klarer å stoppe. 

– Reglene er en god ting, men miljøet har blitt veldig annerledes siden de kom, sier spilleren fra Sagene. 

Hallene har lenge hatt få besøkende, men etter det nye regelverket er de nesten folketomme, forteller han. 

Han mistenker at de som pleide å komme til bingohallene nå sitter hjemme og spiller digitale pengespill i stedet. En av Oslos eldste bingohaller, EH Bingo på Carl Berner, måtte stenge dørene tidligere i år. 

Til Avisa Oslo fortalte sjefen av bingoen på Carl Berner at de nye spillereglene gjorde bingointeressen for lav til at hallen kunne fortsette å holde åpent. Filialen på Carl Berner er ikke den eneste. Vi blir fortalt at Sagene Bingo mest sannsynlig kun holder åpent en måned til. 

Nok nå. 

Bingohallenes tid i Oslo nærmer seg kanskje slutten, og vi blir stående igjen med en følelse av ambivalens, som vi også merker i flere av spillerne. Flere forteller at Bingohallen har vært et møtepunkt, kanskje spesielt for eldre uten andre samlingssteder. Å spille bingo er en sjanse til å vinne stort, en sjanse til å samles i fellesskapet rundt det å våge å satse noe. Samtidig er alle enige: Du taper mer enn du vinner, uansett hvor mye du spiller. Og for noen er tapet stort. 

Mannen vi snakker med må brått forlate oss. En ny runde er i ferd med å starte, og han må rekke å kjøpe en kupong. Vi blir stående. Skal vi bli med? Er det på tide å kaste seg inn i spillet igjen? Håpet om en Arcteryx-jakke glimter i det fjerne, men vi har fått nok advarsler. Det er på tide å dra hjem. 

Vi forlater Sagene Bingo, som i alle fall et par uker til står som et eksempel på et annet Oslo. Et sted uten røykelov, og med bingo uten grenser.