Kanskje litt kaker likevel

– Det er et utrolig fascinerende stykke, sier litteraturvitenskapstudent Øystein Mamen.

Han skriver mellomfagsopgave om forholdet mellom tekst og fremføring med utgangspunkt nettopp i oppsetningen på Torshov.

– Som publikummer blir man først forvirret, men etter hvert står aha-opplevelsene på rekke og rad, sier Mamen.

Kort karakterisert er

Vi er ikke kaker fire personers sosiale dans. De fire skuespillerne er på scenen hele tiden, og de gjør de samme bevegelsene hele tiden. Ingen våger å skille seg ut, men for å være enda mindre utskilt enn de andre, trekkes bevegelsene hele tiden ut i det ekstreme. Det er når man gjenkjenner seg selv i dette ekstreme det sier aha.

– Det er et nokså fysisk teater, og man kan ikke unngå å reagere, tilføyer Silje Strand.

Hennes hovedoppgave i russisk tar for seg Vvedenskij og kunstnergruppen han var medlem av som var aktiv i Sovjetunionen før andre verdenskrig.

Dukkemester

Den største attraksjonen på Torshov er kanskje likevel regissøren Oskar Korsunovas fra Litauen. I en alder av 32 år har han fått seg sitt eget underbruk av det litauiske nasjonalteatret, og både i hjemlandet og i andre slaviske land er han en stor stjerne på teaterhimmelen. Silje Strand forteller at Korsunovas har gjort mye med tekstene til Vvedenskij.

– Han har brukt tekstene til å skape et helt spesielt univers. Hele åpningsscenen for eksempel, er femten minutter med stumteater som ikke er beskrevet hos Vvedenskij, sier Strand.

Hun understreker at det er like mye skuespillerne i Vi er ikke kaker som har improvisert frem handlingen, men at regissør Korsunovas sitter som en dukkemester og trekker i bare noen av de trådene skuespillerne improviserer frem.

Overhøflighet

–

En av skuespillerne, Ågot Sendstad, kaller stykket for «høflighet i n-te potens.» Er det også deres opplevelse?

– Ja, det handler blant annet om angst for å skille seg ut, om hvordan vi mennesker gjør alt for å tilpasse oss andre, sier Strand.

Mamen er enig.

– Stykket for sosialt ubehagelig fordi man ser de sidene av seg som man helst ville unngå å se for tydelig, sier han.

Vrir hodene

Samuel Beckett er en forfatter Vvedenskij ofte sammenlignes med, selv om Beckett sannsynligvis aldri leste Vvedenskij: Han var ukjent i Vesten til tidlig på søttitallet. Begge bruker symmetri som virkemiddel, men der Beckett er streng i formen lar Vvedenskij og Torshovteatret avviket fra symmetrien bli et virkemiddel.

– Regissøren lar skuespillerne finne sine egne identiteter innenfor den strengt symmetriske strukturen. Dermed blir det mer usikkerhet og større tolkningsmuligheter, sier Mamen.

Et eksempel på dette er åpningen, hvor de fire skuespillerne sitter med ansiktet i hver sin himmelretning og sakte vrir hodene rundt: tre av dem med klokka, Kåre Conradi mot klokka. Conradi selv var ikke klar over denne forskjellen.

Riktige symmetrifeil

– Så hvorfor denne asymmetrien? Hvorfor skal én av skuespillerne skille seg så markant ut når hele stykket handler om at man desperat prøver å unngå nettopp annerledesheten?

– Symmetrien i stykket skal være der, men utydelig og ikke som noe man ser med en gang. Dette skal ikke være matematikk, enkelte små symmetrifeil er en del av opplevelsen, sier regissør Korsunovas via tolk.

– Livet er ikke perfekt, sier Korsunovas og smiler på litauisk.