Studentkultur
Klapp igjen og klapp
Klapping etter forelesninger er ikke et tegn på dårlig akademia, men på en generasjon som tør å vise anerkjennelse og glede i læring.
Nora Jungeliges Heyerdahl hevder i Universitas 16. oktober at klapping er et symptom på en «generasjon som er bestevenn med foreldrene sine». Jeg vil heller si at det er et tegn på en generasjon som tør å vise følelser og anerkjennelse. Å klappe betyr ikke at man ikke har lest pensum, det betyr at man verdsetter en professor som har brukt tid på å gjøre pensum levende.
Det blir ikke dårligere kvalitet på utdanning i et varmere og sosialt miljø, og helt seriøst: Av alt, mener vi virkelig at klapping etter forelesninger er den store trusselen mot akademia? Eller liker vi det bare ikke når det folkelighet entrer universitetets rom?
Av alt, mener vi virkelig at klapping etter forelesninger er den store trusselen mot akademia?
Jeg er lei av samfunnsvitere som oppfører seg som konservative voktere av universitetenes status. Er man redd for at universitetene skal tilsmusses av folket og lavkultur? Dobbeltmoralen er slående når man studerer sosiale strukturer, makt og ulikhet og plutselig blir fornærmet av en studentkultur som ikke er som i gamle dager.
Høyere utdannings rolle diskuteres hyppig. For eksempel kaller studenter professorer for lærere, seg selv for elever, og det er splid i politikken om vi først og fremst skal utdannes for næringslivet eller for akademia. Takket være demokratiet er vi et samfunn som tilgjengeliggjør utdanning for alle, og jeg mener vi må akseptere at det vil endre en tidligere elitistisk institusjon som universitetene har vært. Misforstå meg rett, det er viktig å bevare kvaliteten på utdanningen, og det er riktig med en debatt som får frem dens verdi. Men om vi bruker tid på å diskutere om klapping er passende, har vi helt mistet fokuset.
Som professor i kognitiv nevrovitenskap på UiO Bruno Laeng understreker, er klapping en form for ros og anerkjennelse. Vi trenger bekreftelse, og vi støtter hverandre mer når det finnes en kultur for det. Å kunne rose gir også rom for kritikk. Universitetet er rom for utveksling, nysgjerrighet og entusiasme, og klapping bryter ikke med akademisk alvor. Det minner oss om at læring også er en sosial og menneskelig opplevelse. Forelesere er ikke maskiner som spytter ut PowerPoint-slides, de investerer energi og formidlingsglede i undervisningen. En giftig studentkultur uten anerkjennelse tjener ingen, verken studenter eller professorer.
Så: Skal vi heller bruke energien på pensum, undervisningens innhold og diskusjoner om hva utdanning faktisk skal være? Absolutt. Kalle oss studenter og professorer fremfor lærer og elev? Hundre prosent. Men skal vi kverulere over høflige studenter som klapper etter en god forelesning? Nei, det er patetisk, Heyerdahl. Om forelesningen ikke slo an, kan du alltids klappe litt svakere.
