Klasseskillets tollbetjenter

– Arbeiderpartiet hater studenter. De hater akademikere. Det ligger i ryggmargen deres. De skjønner ikke hvordan noen kan få seg til å kaste bort tid på slikt tull. Det er derfor de nekter å ta skikkelig ansvar for å lage et skikkelig godt universitetssystem. De har glemt at «studentene» er ungene deres, og at de har vært det siden sekstitallet, sier pappa.

Pappa har stemt på Arbeiderpartiet ved flere anledninger. Jeg er temmelig sikker på at han angrer på at han ble tannlege, men jeg er ikke like sikker på at han skulle ønske han hadde fulgt i sin fars fotspor og blitt på sagbruket. Han har ikke lest Blind, boka hvor Lars Ove Seljestad roper ut på vegne av den mislykkete klasseturisten, men han kommer til å gjøre det. Mamma, cand.mag.-datter av en gruvearbeider og ei kafédame, leser den nå. De har lest mange bøker, mamma og pappa, i sin tid.

Tesen om universitetet i

Blind er at det tilsynelatende klasseløse og frie samholdet blant studenter er en illusjon, eller i beste fall en midlertidig oppheving av et sett med regler som kommer flommende tilbake med tidobbel kraft i det øyeblikket studenttilværelsen er over. I så måte mislykkes sosialdemokratiet – gjennom åpne universiteter og en studiefinansiering som er tilgjengelig for alle og gunstig i studietiden, lykkes de bare i å produsere en ny type individualistisk, «ødelagt» arbeiderungdom. Du kan ikke dra tilbake til hjembygda og arbeiderklassen du forlot, men du kan heller ikke komme deg inn i den nye sfæren du tar sikte på uten å krype i støvet for alle konformitetskrav tollbetjentene på klassereisens grenseovergang måtte finne på å stille av deg.

På Universitetet kalles disse betjentene professorer. Har du tenkt deg inn i deres hellige haller med feil bakgrunn, feil habitus, eller en manglende vilje til å tilpasse deg til det rådende angloamerikanske faghegemoniet, «kan du se til å komme deg til hælvete vekk», som Seljestad formulerte det på Mono forleden torsdag. Seljestad selv, uten å være filtrert gjennom romansjangeren, har også gitt uttrykk for sin frustrasjon over å ha brukt så mange år av sitt liv på akademisk virksomhet at han er uinteressant for andre arbeidsgivere. Arbeidsgivere mistenker at akademikernes frihet til å organisere sin egen arbeidsdag, for godt har ødelagt hans evne til å tilpasse seg arbeidsrutiner. Universitetet vasker arbeideren ut av arbeiderungdommen, men erstatter det ikke automatisk med noe annet.

Jeg er familiens eldste sønn. Kanskje er det meningen at jeg skal «lykkes» der foreldrene mine måtte «snu på halvveien» og dra tilbake til Namsos. Det ser mørkt ut.