– Knallhard realisme
I sin siste roman har Christian Refsum gått til ytterpunktene for å si noe om det norske samfunnet.
LITTERATUR: Christian Refsum, forfatter og førsteamanuensis i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo (UiO), står i heisen nede i Nils Treschows hus og trykker på tolv slik at den øverste knappen lyser sterkere enn de andre. Hadde han trykket på elleve, gått ut av heisen når den stoppet og endt vandringen gjennom gangen på sitt eget kontor, ville realismen ikke bare vært et portrett av virkeligheten, det ville vært for nær den. Og en slik bok har ikke Refsum skrevet, selv om Ingen vitner for vitnet tar for seg tre miljøer på tjue år som forfatteren selv kjenner godt: Rockemiljøet i Oslo fra midten av 80-tallet, mannsherberget Krohgen og sist, der tiden gjør spranget; UiO.
«Universitetsromanen»
– Det skal være knallhard realisme hele veien, derfor har jeg tatt utgangspunkt i miljøer jeg har god kjennskap til. Jeg prøver å si noe viktig om det norske samfunnet ved å gå til ytterpunktene, sier forfatteren fra stolen på kontoret, mens et vindu uten gardiner blotter den kjente kurven i Holmenkollen.
Det er en utsikt som har fått et lilletåfeste i norsk litteratur denne høsten. Først kom Henrik Langeland med sin fortelling om litteraturprofessoren Francis Meyer som glante lengtende mot tretoppene bak hoppet, og nå for to uker siden Christian Refsums roman om Bjørn Harlem, professor i litteratur med et like lengselsfullt blikk mot Nordmarkas herligheter. Ingen av de to forfatterne har likt betegnelsen universitetsroman. Likevel, at UiO er beskrevet med flere skjønnlitterære ord, er ikke å benekte.
– Universitetet er en viktig institusjon i samfunnet. Det er ikke så rart at man skriver om det. Men, grunnen kan også være at universitetet har blitt en masseundervisningsinstitusjon og at det slik har blitt normalisert. Jeg vet egentlig ikke. I min roman er det viktig at universitetet ikke er et hvilket som helst miljø. Det er et sted hvor man har frihet til å tenke og hvor refleksjoner skapes som kun er mulige der. Hovedpersonen har et perspektiv på det han opplever som ellers ville vært vanskelig, forklarer Refsum.
Slik blir det at tematikken i boken, vitnestatusen, blant annet blir satt i sammenheng med aktuell litteraturvitenskaplig teori og filosofi. Refsum mener det er realistisk, en professor i litteraturvitenskap ville tenkt slik.
Mord og rock
Det er et mord begått for så lenge siden at saken står i fare for å bli foreldet, som utløser både refleksjon og detektivhunger hos karakteren Bjørn Harlem. Det skjedde på herberget, der han jobbet som vakt, midt blant sovende fylliker og narkomane, noen timer før de ble vekket og jaget ut på gata. Sånn var det på slutten av 80-tallet. Refsum jobbet der på ordentlig, og det skjedde et mord der, på ordentlig. Men da var det ikke hans vakt, han ble ikke et vitne.
– Jeg tror at når man leser romanen forstår man at det ikke er personen som er den viktige, men de miljøene han inngår i. Så jeg har ikke vært så opptatt av om det er meg eller ikke. Jeg har vært mer opptatt av å si noe om det herberget, og nesten det viktigste, mentaliteten og feelingen i det rockemiljøet som var på åttitallet, og å sette det opp mot en tenkning og væremåte som preger universitetet.
Allerede kultstatus
Det er bare fra rockemiljøet han har fått reaksjoner. Universitetets ansatte har latt vente på seg. Refsum er spent. Da han nylig møtte gamle kjente ble klapp på skulderen fulgt opp med bemerkninger på hvor treffsikker romanen hans var.
– Blant de som spilte i band på åttitallet virker det som om den allerede er i ferd med å bli en kultbok, og det er veldig morsomt, forteller den svartkledde forfatteren.
Ennå er konkurransen liten fra andre skrivende om å ta for seg miljøet. Refsum tror det vil komme mer i framtiden – beretninger fra et miljø og en tid hvor noen endte som dem på Krohgen, andre som førsteamanuensis i litteratur på Universitetet i Oslo.
Les også anmeldelse av romanen på side 16.
