Til magasinsak om tattovering/piercing i magasin 'Smerte'.Foto: Adrian Heggem Misfjord
Til magasinsak om tattovering/piercing i magasin 'Smerte'.Foto: Adrian Heggem Misfjord

Kunstner Elias Forbergs tatoveringer glir sømløst inn mellom kunsten sin

Nålens nytelse

Tatoveringer og piercinger, som tidligere var synonymt med smerte og motkultur, har igjen blitt en populær måte å uttrykke individualitet på. Og det i en verden som ofte unngår smerte.

Publisert Sist oppdatert

Monotone summelyder av tatoveringsmaskiner blander seg med stønn fra kundene, blekket pensles mot huden med dype nåler. Nedover i lokalet til Surreal Ink står det rader av benker oppslått, okkupert av lidende kunder som trosser smerten. 

Veggene er prydet av klassiske dødningehode-illustrasjoner, satanistiske symboler som henger troféaktig over den sortmalte tapeten. Den rå lukten av blekk henger som et lag i luften.

De siste ti årene har antallet tatovører og piercingstudioer i Oslo mer enn firedoblet seg. Fra 30- 40 til nærmere 200. Tross den ekstreme veksten, har kvaliteten på tatoveringene falt i takt med smerteterskelen, mener sjef for Surreal Ink, Katarzyna Guglielmi. 

Hun har vært tatovør i mange år, flere av dem i utlandet.

– Folk trosser smerten mer nå enn før, og tillater seg dårligere tatoveringer.

På tidlig 90-tallet blomstret det opp en piercingbølge. Som enhver trend, trakk også denne bølgen seg tilbake i det stille, parallelt som hele estetikken gikk av mote, frem til nå. 

Denne runden rammes ikke bare nesen, også resten av ansiktet blir offer for den smertefulle utsmykningen.

– Det er i større grad eksperimentering og alternativt i denne runden, sier Guglielmi, mens hun drar håret bak ørene og frigjør noen piercings fra de kastanjebrune lokkene. 

Til magasinsak om tattovering/piercing i magasin 'Smerte'.Foto: Adrian Heggem Misfjord
Til magasinsak om tattovering/piercing i magasin 'Smerte'.Foto: Adrian Heggem Misfjord

Når jeg har det tungt liker jeg å tatovere meg

Selvkontroll

En av dem som har latt seg gi hen til utsmykningene, er billedkunstner Eva Hansen Slay Strøm Sjøvold. Under det selvsikre etternavnet har hen rukket å ta 27 piercinger. 

Det startet som en måte å pynte på deler av seg hun ikke likte, men har utviklet seg til en måte å ta kontroll over egen identitet. 

– Det handler for meg om å ta kontroll over hvordan jeg ser ut, det er det første folk legger merke til, og den kontrollen liker jeg.

Etter nærmere tredve piercings har hen enda ikke blitt vant til den enorme smerten idet nålen sprekker opp hudlaget og stuper ned i blodbadet av sener. Etterlatt av en smerte som metallstangen stadig holder ved like. 

Smerten er overkommelig, men frykten som fester seg, og for hver gang vokser seg større og større, vil hen aldri bli vant til. 

– Noen av piercingøktene var traumatiserende. Nipplepiercingen ville jeg blant annet aldri gjort på ny. Det var helt forferdelig, sier nordlendingen og gestikulerer så de mange armbåndene og smykkene klirrer. 

Etter at nålen har penetrert hudlaget, følger en lang helbredelsesprosess. Det etterlatte hullet trenger konstant oppfølging og pleie, nesten som en nyfødt. Et nyfødt hull i hudens overflate. 

Den unge kunstneren er ikke alene om å dele denne frykten for smerten piercingene farer med, også Guglielmi forteller hvordan den brennende følelsen har satt en stopper for ønsket om flere piercinger i fremtiden. 

– Jeg hater piercing, tanken på nålen som går gjennom meg håndterer jeg ikke. Det kjennes ut som en liten brann blusser opp rundt hullet. 

Hun forteller videre at belønningen man sitter igjen med etter en piercing- eller tatoveringstime psykisk ofte veier opp for smerten, derfor kommer kunder inn igjen og igjen.

Ønsket om å te seg alternativt, flytte grensene lengre vekk fra majoriteten så snart de nærmer seg, har bidratt til den økende trenden, på tross av de mulige lidelsene. Ulikt fra piercing, har tatoveringene lenge vært i vinden, ettersom dens renommeet i befolkningen tidligere enn piercing beveget seg bort fra det kriminelle. 

Tatoveringer regnes i større grad som en kunstform, nå enn før. Likt for de smertefulle uttrykksformene er den egenart som følger. 

Til magasinsak om tattovering/piercing i magasin 'Smerte'.Foto: Adrian Heggem Misfjord
Til magasinsak om tattovering/piercing i magasin 'Smerte'.Foto: Adrian Heggem Misfjord

Et aggressivt uttrykk former maleriene

Det svake kjønn

I et atelier fylt med malerier av kirker i full fyr og blodige riddere i mørke kulører, dunker en hard musikk og forsterker den dystre kunsten. Den tungt tatoverte kunstneren Elias Forberg skrur volumet ned. 

Det smertefulle pirrer han, og det kommer til uttrykk både gjennom kunsten og tatoveringene Han ser på seg selv som et lerret, malt av alle gangene smerten innvendig har vært på sitt sterkeste. 

– Når jeg har det tungt liker jeg å tatovere meg. Smerten gir meg en pause fra det som er inni meg, sier kunstneren.

Som sekstenåring fikk han sine første tatoveringer. Da var det det opprørske og rebelske som dro han mot tatoveringsbenken.

– Jeg har ligget i hundrevis av timer og kjent smerten fra nålen. Aldri har jeg latt det hindre meg, smerten er et utløp for meg. 

Tatoveringer har ulik smertegrad. Rygg, hals og knehasene er ofte regnet som de verste plasseringene, mens piercing i nippelen er den klare smertevinneren i piercingkategorien. Dette vil naturligvis variere, i tråd med smerteterskelen. 

Det er ikke en selvfølge å holde ut en hel økt, særlig ikke når timene blir mange, eller dersom man er mann. 

Guglielmi forteller at hun har hatt dusinvis av menn som ikke har holdt ut, mens hun gjennom hele sin karriere aldri har opplevd det av en kvinne. 

– Smerten er en del av prosessen, håndterer du den ikke, er det ikke for deg, sier hun. 

Studioet er nesten helt tomt nå, foruten en mann som ligger på magen og konsentrerer seg om å holde tilbake de skjærende grimasene. Munnen snurper seg, som om han akkurat har spist en hel sitron og øynene kniper igjen, som for å flykte fra smerten. 

Buksen er trukket ned på knehasene for å blotte lårene, der en tatovør jobber konsentrert for å ikke sette nålen feil. 

Ukontrollerte stønn presser seg ut gjennom de sammenpressede leppene.

– Pust med magen, lyder det fra tatovøren. 

Til magasinsak om tattovering/piercing i magasin 'Smerte'.Foto: Adrian Heggem Misfjord
Til magasinsak om tattovering/piercing i magasin 'Smerte'.Foto: Adrian Heggem Misfjord

Utsmykket som en lysekrone

Tatoveringer og piercinger har gått fra å være symboler på motstand og motkultur, til å bli en del av daglig skjønnhetspraksis. Det hadde sin opprinnelse i punk- og gothmiljøer, men har utviklet seg til å bli en del av mainstream mote. 

Forberg henter mye inspirasjon fra disse miljøene inn i kunsten og tatoveringene sine. Han er positiv til trenden og synes å se positive ringvirkninger fra den. 

– Det kan på sitt beste skape mer inkludering og aksept.

For noen er tatoveringer knyttet til kulturell tilhørighet, som Maori-folkets kjente ansiktstatoveringer, mens for andre bunner det i forfengelighet. Felles for dem er smerten de må pine seg gjennom. Der piercinger ofte har vært ansett som undergrunn og kan spores tilbake til mumiene. 

I dag er det blitt plukket opp av store motehus som Gucci og Balenciaga. De er blant dem som har fremprovosert og fulgt trenden, med sine modeller fullt utsmykket i ansiktet og de sorte pigmentene som en del av klærne som blir fremvist.

Både tatoveringer og piercinger har i vestlig kultur vært assosiert med noe litt farlig, folk i utkantene av samfunnet, som fengselsinnsatte og sjømenn. Selv har Slay Strøm Sjøvold følt på blikkene hen får i sin retning. 

Skulende blikk som veksler mellom vantro og frykt. Hen smiler i vår retning og forklarer at hen ikke er så skummel som folk tror. Det er mange som har bemerket og påpekt hens utsmykninger. 

– Jeg har hørt at jeg ser ut som lysekronen utenfor Strykejernet (Kunstskole i Brenneriveien red. anm.). Det synes jeg bare er hyggelig. 

Til magasinsak om tattovering/piercing i magasin 'Smerte'.Foto: Adrian Heggem Misfjord
Til magasinsak om tattovering/piercing i magasin 'Smerte'.Foto: Adrian Heggem Misfjord

Jeg har hørt at jeg ser ut som lysekronen utenfor strykejernet Eva Hansen Slay Strøm Sjøvold, kunstner

Selv om det for Forberg aldri har vært et fokus på trend slik motehusene har bidratt til, har han merket interessen som følger av de permanente valgene. 

– Jeg merker at folk synes det er tiltrekkende, særlig symbolet av vågalhet det utstråler, sier han.

Den heldekkede kunstneren angrer ikke på det permanente valget, men om han kunne starte på nytt, ville mye vært annerledes.

– Jeg skulle gjerne hatt en tydelig plan da jeg begynte, men det er meg. Jeg er spontan og det kommer til uttrykk i tatoveringene, sier han og prøver frem til smil. 

Kunstneren reiser seg fra den dype stolen og forteller at han ikke kommer til å tatovere seg på en stund, i hvert fall ikke før smerten brer seg innvendig. Musikken skrus opp igjen og de forferdelige vokalene gjaller ut i atelieret.

Powered by Labrador CMS