Mellom mot og militser
I Libya organiserte hundrevis av frivillige seg, og brukte mediene som våpen i kamp mot Gaddafi. Amund Bakke Foss dro til Benghazi for å forske på mediestrategene.
– Jeg kan ikke huske at jeg var redd, sier Amund Bakke Foss.
Da han gjennomførte to ukers feltarbeid i Benghazi og Tripoli i mars opplevde masterstudenten å bli skutt mot, men i forkant av reisen var han aldri skremt av tanken på uroligheten som fortsatt preger landet.
– Jeg visste at jeg ville dit, allerede før Gaddafi ble drept. Jeg ble tidlig opptatt av hvordan det var helt vanlige mennesker – bilmekanikere, lærere og studenter uten noen form for militær erfaring – som gjorde opprør mot en av verdens mest beryktede diktatorer. Men jeg måtte jobbe ganske hardt for å få visum. Jeg husker at jeg ringte til UD, som sa til meg «… men kan du ikke reise et annet sted?».
Det kunne han ikke. Etter to måneder med visumjakt via telefon og e-post, fikk Bakke Foss endelig reise i mars i år. To uker i Libya anno 2012 bød på dramatikk.
Hjemmebrent og Dr. Dre
Man tenker egentlig ganske rasjonelt. «Noen skyter, nå må jeg bare løpe».
– Man tenker egentlig ganske rasjonelt. «Noen skyter, nå må jeg bare løpe», sier Bakke Foss. Etter en uke i Benghazi deltok han på en demonstrasjon med 2000-3000 oppmøtte, hvor en milits løsnet skudd for å bryte opp forsamlingen.
– Jeg hadde beveget meg mot utkanten av forsamlingen og stod og tok bilder da det begynte, og plutselig kom 500 mennesker stormende mot meg.
Bakke Foss gikk opp på en veisperring for å få oversikt over situasjonen – bare for å høre et skudd suse forbi like over hodet hans.
– Da gjaldt det å legge på sprang, og jeg gjemte meg sammen med flere libyere bak en stor mur.
De lokale fulgte ham tilbake til hotellet, og sørget for å få ham i sikkerhet. Under oppholdet hadde Bakke Foss mye kontakt med Idris, en 24 år gammel lokal medisinstudent som ble masterstudentens «fikser» under oppholdet. Møtet med Idris og vennene hans ga nordmannen et innblikk i en ungdomskultur som ikke er så fjern fra vår egen.
– De er opptatt av det samme som oss: mote, damer, alkohol, Champions League. En gang vi var på vei hjemover etter å ha skaffet hjemmebrent, satt vi i bilen og hørte på Dr. Dre. Da sa de til meg: «Se, Amund, vi er vanlige ungdommer akkurat som dere», forteller han.
Fascinert av modige frivillige
I Bakke Foss’ oppgave viser han hvordan ungdommene var helt sentrale i organiseringen av opprøret mot diktaturet i Libya. Hundrevis av frivillige samlet seg og jobbet gratis for å etablere et mediesenter hvor internasjonal presse kunne få husrom, mat, transport og kontakt med tolker. Alt gratis.
– Med et slikt tilbud tilrettela opprørerne for hundrevis av journalister fra medier verden over, som rapporterte deres budskap ut til verden. Det var en god taktikk og gjorde at verdenssamfunnet effektivt fikk vite hva som foregikk i Libya. Slik ble mediene et våpen som opprørerne brukte helt bevisst, forklarer Bakke Foss.
