Michael Jackson under lupen
Michael Jackson var gåten massemediene elsket å prøve å knekke. Først nå kommer de første vitenskapelige forsøkene på det samme. Hvorfor har ikke dette skjedd før? Universitas tok Hawkins på ordet da han inviterte til tverrfaglighet, og spurte masterstudenter innen forskjellige fagfelt hva de hadde å si om popikonet.
– Mange musikkvitere har kanskje ikke ønsket å komme i nærheten av Michael Jackson, på grunn av alt som er forbundet med identiteten hans. Det er litt tragisk at folk først nå mener musikken hans må tas seriøst, sier Stan Hawkins.
Blir Michael Jackson-redaktør
Ved siden av professoratet i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo (UiO), har Hawkins fått den prestisjetunge oppgaven med å være medredaktør for tidsskriftet «Popular Music & Society». Den aktuelle utgaven skal i sin helhet handle om Michael Jackson, noe som er på høy tid, ifølge professoren.
– De store artistene fra Jacksons samtid, som Prince og Madonna, har til nå fått mye mer oppmerksomhet.
Han synes likevel det er vanskelig å spekulere over hvorvidt oppmerksomheten ville kommet dersom Jackson ikke hadde gått bort i sommer.
– Men han kan minne om Elvis Presley, som ble mye mer omtalt i musikkvitenskapen etter hans død på 70-tallet.
– Uhyre kompleks
Mange har meldt sin interesse for prosjektet, men Hawkins forteller at den akademiske tyngden blant de interesserte varierer noe.
– Vi må nok kjøre en ganske streng faglig vurdering, jeg håper jo å få inn tekster som er banebrytende nok. Det holder ikke å skrive om fenomenet Michael Jackson, men også hva som gjør musikken så populær, produksjonsmetoder for eksempel. Det er uhyre kompleks musikk, særlig fordi den høres så enkel ut.
Imidlertid lar det seg vanskelig gjøre å ignorere alt som har med personen Michael Jackson å gjøre.
– En musikkvitenskapelig tilnærming innebærer også en god del tverrfaglighet. Vi vil jo ikke ha en totalt steril analyse. Biografien til Jackson vil være et bakteppe, og et godt utgangspunkt for å stille spørsmål knyttet til musikken og identiteten hans.
– Hva kan faget ditt si om Michael Jackson?
– Han tilbød en livsstil
Linda Engebråten, master i musikkvitenskap
– Særlig på 80-tallet var han veldig viktig. Han var en av de første som skjønte hvilket potensiale som lå i musikkvideoen. Med videoer lange som filmer var han helt banebrytende.
Musikalsk utnyttet han mulighetene i studioproduksjon på en helt ny måte. Dessuten må det jo være en grunn til at det er så mange som liker musikken hans, og til at så mange, uten like stor suksess, prøvde å kopiere ham etterpå. Backstreet Boys stjal for eksempel et av dansetrinnene fra Thriller-koreografien til sin «Everybody (Backstreet’s Back)».
Når dette er sagt, er det også tydelig at man må tilby en hel pakke for å bli virkelig stor. Det finnes ingen musikkvitere som bare tolker musikken. Når det kommer til Michael Jackson, tilbød han et produkt, et helstøpt image, nesten en livsstil.
Man skal nok heller ikke undervurdere betydningen av Jacksons dødsfall. Det er en kjent sak at artister blir hyllet opp og ned når de dør. Til og med klassiske komponister har opplevd økt popularitet etter sin død. Michael Jackson kommer til å være stor lenge.
– Nesten apolitisk
Bjørnar Moxnes, master i sosiologi
– Selv en sosiolog må nok innse at det viktigste å si om Michael Jackson er at han lagde verdens kuleste musikk.
Men det er også et paradoks som er spesielt interessant med Michael Jackson: Selv om han var et resultat av en svart musikkbevegelse som var veldig borgerrettsbevisst, var Jackson selv nærmest apolitisk, med ufarlige budskap som «Heal the World» og «it doesn’t matter if you’re black or white». Det spørs om han ikke måtte være såpass tannløs for å være spiselig også for det hvite amerikanske markedet. Paradokset er at det svarte miljøet fortsatte å omfavne ham, trass i at han gikk til store skritt for å bli hvit.
Om det var nødvendig å polere ned budskapet for å komme seg opp, ville man kanskje forventet at han skulle bli klarere i tonen da han ble verdens største artist. Elvis Presley prøvde for eksempel å bli FBI-informant, for å avsløre de «apatriotiske kommunistene» i Hollywood.
Dette med dødskulten er også spennende. I likhet med reaksjonene på Dianas død, er det vanskelig å single ut hva slags sorg som egentlig blir uttrykt. Kanskje blir slike bortfall en legitim anledning til å gi utløp for ting man går og bærer på. Det som er sikkert er i hvert fall at en del store personligheter blir bedre likt døde enn i live. I så fall er det kanskje mange som mener det hadde vært bedre om han gikk bort i 1990, for ettermælets skyld.
– Et løvetannsbarn
Linn Kolstad, profesjonsstudiet i psykologi
– Han kan helt sikkert ha relevans for psykologien. Jeg lurer i hvert fall på hva det egentlig gjør med en person å ha en så spesiell status og interesse rundt sin person.
Det er noe som heter løvetannsbarn, slike som klarer seg bra til tross for at han opplevde en belastende barndom. Michael Jackson var et eksempel på en sånn person. Med tanke på det sirkuset han ble utsatt for siden han var fem år gammel, og at faren hans tyranniserte ham, har jeg inntrykk av at han klarte seg godt. Som det ble sagt i minnetalen hans: Det var ikke mannen som var gal, men omgivelsene rundt ham.
Som stor fan er jeg kanskje litt partisk. Han ble jo tiltalt for overgrep, og det var definitivt noe veldig eksentrisk med ham. Men skyldspørsmålet til side er det lett å spore årsakene til forkjærligheten hans for barn. Jackson kunne aldri vite om de han betrodde seg til var til å stole på, eller om de bare melket ham. På mange måter ble han også frarøvet barndommen sin. I barna fant han ubetinget kjærlighet og en felles interesse for leken.
