Ønsker en annen dans

– Jeg synes det er viktig at vi eier vårt eget felt, og ikke bare overlater til rene akademikere innenfor kunstfeltet å skrive vitenskapelig om emnet, sier Harry Guttormsen, dekan ved Fakultet for scenekunst på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO).

Det er torsdag 23.november, og Guttormsen sitter i en stor samtalesirkel av dansere, koreografer og andre ledere ved ulike utdanningsinstitusjoner, på Scenehuset i Bogstadveien. De diskuterer hvorfor ikke flere skriver akademisk om dans. KHiO utdanner flere norske dansere enn noen annen utdanningsinstitusjon i landet, men ser fortsatt at dansen som akademisk disiplin eies av andre enn de med dansefaglig bakgrunn.

– Én grunn er at den akademiske tradisjonen har stått veldig svakt innenfor den skapende delen av dansen. Det akademiske arbeidet på scenekunst i Norge er som å trampe inn i et stort, tomt rom. Vi bruker tre millioner på forskning og utvikling av scenekunst, men er ufattelig dårlige på å skrive om det vi finner, sier Guttormsen.

Bergmann på toget

– Jag är redd.

– Første stasjon er Skøyen.

– Varför svarar du inte på mine brev?

– Avstigning på venstre side.

– Jag älskar dig.

– Dørene lukkes.

Inne i vogn 2, på 18.17-toget mot Sandvika, ligger Emilie Dahlén fra Skolen for Samtidsdans brekt over togsetet. Hun minner om en trapesartist uten trapes, der beina slynger seg over seteryggen og hodet nesten skraper i gulvet, alt mens resten av kroppen vrir seg inn i de mest forvridde former. Ut av munnen mumles hissige anklager, absurditeter og kjærlighetserklæringer i en konstant strøm av nesten Bergmansk karakter. Det er tirsdag i forrige uke, og i regi av NSB har studenter ved Skolen for Samtidsdans tatt over toget til Bærum, som et ledd i prosjektet Dansetoget i forbindelse med Cullbergballettens premiereforestilling i Bærum kulturhus.

– Jeg er opptatt av det samfunnsmessige, at jeg kan ta dansen ut og kommentere den virkeligheten jeg er en del av, sier kunstnerisk ansvarlig Guro Anna Wyller Odden, tidligere elev ved skolen.

– Min teoretiske tilnærming til dansen ligger ofte i andre typer tekster, gjerne innen filosofi eller sosiologi.

Kun i Trondheim

Men teoretisk rettet utdanning innenfor selve dansefeltet er det kun Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim som tilbyr. Dette gjør de i samarbeid med universiteter i Stockholm, København og Tammerfors, under paraplytermen Nordisk mastergrad i dansevitenskap. Egil Bakka, daglig leder ved seksjon for dansevitenskap, forteller at det hittil er skrevet i overkant av ti mastergradsoppgaver om dans på den norske delen av studiet siden oppstarten våren 2005. I Oslo finnes det derimot ikke tilbud.

Fikk ikke ta doktorgrad

Camilla Eeg, linjeleder ved Akademiet for scenekunst på Høgskolen i Østfold, ønsket våren 2006 å ta doktorgrad i dans ved UiO, men kunne ikke, fordi det ikke fantes veiledere på doktorgradsnivå. Hun tror dansevitenskap som akademisk disiplin har store muligheter.

– Det spesielle i Norge er at det er et såpass nytt og uetablert felt, noe som gjør at man kan se ting på nye måter. Ulikt de tunge fagene som teatervitenskap og kunsthistorie, er ikke dans på samme måte tillagt et språk, noe som gjør at det kan utvikles i mye tettere dialog med det skapende fagfeltet. Faren er jo derimot at vi ikke makter å komme opp på et høyt nok akademisk nivå, sier hun.

Siren Leirvåg, lektor på Teatervitenskap ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk, er ordstyrer i samtalesirkelen på Scenehuset. Hun beklager at det ikke finnes ressurser til å opprette et fag som dansevitenskap ved Universitetet i Oslo (UiO).

– Det vi kan gjøre er å veilede studenter som har akademisk interesse for dans i den retningen. Jeg skulle gjerne invitert forelesere og dansekapasiteter til å forelese om danseteori, men foreløpig er det noe som ligger langt inn i fremtiden. Foreløpig er det dessverre ikke nok fokus på dans, verken i media eller innen akademia, men på sikt vil det komme.

Ut til folket

På Oslo S, i et kaotisk mylder av trillekofferter og joggende middelaldrende menn i kamelhårsfrakker, forbereder Sudesh Adhana og Simba Fulukia seg på å ta dansen ut i det offentlige rom. Begge går på linjen for moderne dans og samtidsdans på KHiO.

– Det vi skal vise er en blanding av indisk og moderne dans. Til kinesisk musikk, sier Adhana.

Han syns det er fint å komme ut til et publikum og danse. Og Oslo S er et egnet sted.

– Jeg har gått gjennom denne hallen så mange ganger, og tenkt at det måtte være mulig å gjøre noe.

Kanskje kunne man skrevet en teoretisk avhandling om opptrinnet. Men det må vente.